Hvor mye koster egentlig klimapolitikk?

I dag er det umulig for aktører å vite hvor lønnsom en investering i ny energiproduksjon eller utslippsreduksjoner blir i 2030, skriver Kjell Roland. Illustrasjonsfoto: Michael Probst, AP/NTB

Klimapolitikken har vært preget av at veien blir til mens man går.

Mange samfunnsøkonomer er overbevist om at CO₂-avgifter er det beste virkemiddelet i klimapolitikken. Fikk de bestemme, ville det ikke koste mye å nå klimamålene, men da må politikerne ikke plukke vinnere.

Jeg mener samfunnsøkonomene ikke tar inn over seg samfunnets mål for samfunnsutviklingen, det økonomene kaller «samfunnets nyttefunksjon».

Vil føre til en nasjonal katastrofe

Klimaproblemet er globalt og kan bare løses med en global strategi. I mangel på en verdensregjering har alle land forhandlet frem Paris-avtalen, der kjernen er nasjonale utslippsmål. Det innebærer at de marginale kostnadene varierer mellom land.

Ingen land har fulgt rådet om å innføre en CO₂-avgift for alle utslipp. Ingen har heller, i strid med Parisavtalen, foreslått å forhandle en slik felles global avgift.

Ikke minst har Draghi-rapporten vist hvordan klimapolitikk må veies mot andre samfunnshensyn. Dersom et enkeltland bruker CO₂-avgifter som viktigste virkemiddel, mens andre land ikke gjør det, ville det føre til en nasjonal katastrofe.

Industrien ville tape i den internasjonale konkurransen. Virkningene på sysselsetting, utenriksøkonomien og økonomisk vekst ville ha gjort gjenvalg umulig.

Hvor mye koster klimapolitikk?

Et kvotesystem for utslipp, som EU Emissions Trading System (EU ETS), er mindre uforenlig med konkurransehensyn. Men selv i EU kan dette ikke være det eneste virkemiddelet, fordi landene har ulike mål. Derfor bruker alle land i EU også andre virkemidler i tillegg til kvotesystemet. Også dette synes noen samfunnsøkonomer er galt.

Hvor mye koster klimapolitikk?

Økonomer bruker likevektsmodeller for å anslå kostnadene. Disse modellene antar at både politikere, forbrukere og bedrifter har perfekt kunnskap om alt av betydning for sine valg, har kunnskap om hva alle andre gjør, og at alle kan regne dette ut for egen del til 2050. Og dessuten at demokratiet er avskaffet. Samfunnet har bestemt seg én gang for målet i 2050. Målet ligger fast.

Modellene forutsetter perfekte aktører som gjør sine valg i full sikkerhet om fremtiden. Forutsetningene er ikke forenklinger, de er fundamentalt feil.

Umulig å vite hva som er lønnsomt

Klimapolitikken i land med ambisiøse mål, for eksempel Tyskland de siste 25 årene, viser at både utslippsmålene og virkemidlene er blitt kontinuerlig endret. Klimapolitikken har vært preget av at veien blir til mens man går.

Hverken Tyskland eller noen andre land har en plan for hvordan man kommer til 2050. I dag er det umulig for aktører å vite hvor lønnsom investering i ny energiproduksjon eller utslippsreduksjoner blir i 2030.

Hvorfor? Fordi vi ikke har politisk styrt en samfunnsendring før som ligner på dette, og fordi vi har demokrati. Tenk bare på endringene mellom ulike administrasjoner i USA.

Politikken må bestemme

Geopolitikk er kommet øverst på den politiske dagsorden. Europa kan ikke gjøre seg for avhengig av land man politisk kan komme i konflikt med. Europas avhengighet av russisk gass illustrerer dette.

Europa må bygge rustningsindustri for å understøtte eget forsvar. Viktigere fremover blir kontroll med metaller og verdikjeder av strategisk betydning. Husk Kinas dominans i sjeldne metaller, produksjon av vind- og solenergi, elektriske biler og kanskje snart i passasjerfly.

Politikken må bestemme hvilke fregatter og annet forsvarsmateriell vi skal produsere, eller hvor vi skal kjøpe det. Politikken må bestemme hva som er strategiske varer og verdikjeder, hvilke vi skal produsere selv, og hvordan vi skal sikre tilstrekkelig kontroll.

I klimapolitikken har Norge subsidiert elektriske biler og karbonfangst og -lagring (CCS). Europa har politisk styrt en omfattende ombygging av energisektoren ved å erstatte billige og velkjente teknologier med nye og dyrere. Ikke minst sol- og vindenergi.

Politikerne må velge vinnere både i sikkerhetspolitikken og for å lykkes med den grønne omstillingen. Det er feil at det er galt, men det er riktig at dette blir krevende. Det kommer til å skje store feil.

Spørsmålene som trenger svar

Spørsmålet er ikke om man skal velge vinnere, men hvordan vi kan utvikle en kunnskapsbasert politikk som gjør at vi lykkes best mulig. Kritikken av mange samfunnsøkonomer er både de forutsetningene som ligger til grunn for analysene, og deres mangel på å forstå hva som er målene for samfunnsutviklingen.

Samfunnets «nyttefunksjon» er ikke endimensjonal, for eksempel redusere utslipp av CO₂. Samfunnet har mål om klima, sikkerhet, sysselsetting, velferd og å begrense forskjellene mellom folk.

Det er disse spørsmålene politikken må besvare. For å lykkes trengs samfunnsøkonomer som gir gode og empirisk funderte råd om veien.

Her er forbedringspotensialet stort.