Hvorfor ble ikke Kai Holsts død gransket?

Det finnes ikke mange bilder av Kai Holst (til høyre). Dette er trolig det siste bildet som ble tatt av ham, på Hamar 22. juni 1945. Til venstre står kollega og venn Erik Myhre, som var med på turen fra Stockholm. I midten Nils Brattset. Foto: Privat/Erik Myhres album

Kai Holsts død i 1945 ble raskt avskrevet som selvmord. 80 år senere gjenstår mange ubesvarte spørsmål som krever en grundig granskning.

27. juni 1945 ble en død mann, med pistol i høyre hånd, funnet i Rindögatan 42 i Stockholm. Liket ble raskt identifisert som den norske motstandsmannen Kai Holst.

Dette er historien om en rettsskandale som fortsatt venter på en tverrfaglig norsk-svensk granskning.

Stockholmspolitiet forsøkte å lukke saken samme dag som selvmord. I etterforskningen fra svensk politi er det ikke funnet skisser eller fotografier av åstedet. Kun tre av beboerne i leiegården ble avhørt. En rekke spor ble ikke fulgt opp, Kai Holsts fingeravtrykk ble ikke funnet på pistolen, og han var kjevhendt.

Grunnet vitnemål som pekte i retning mord, lot det seg ikke gjøre å avslutte etterforskningen før noen dager senere. En norsk diplomat fortalte politiet at Holsts tuberkulose nok var bakgrunnen for selvmordet.

Stemmer ikke

Obduksjonen viste at Holst var frisk, men det ble ignorert. Saken vakte oppsikt i samtiden, og for å få ro om den trykte Aftenposten og flere andre norske aviser en redegjørelse 21. juli 1945. De som signerte, var Olaf Helset, Carl Semb og Michael S. Hansson. Begge var kjent fra ledelsen av den norske militære motstandsorganisasjonen Milorg. De skrev at det ikke var trusler om mord, eller tegn til selvmord, selv få minutter før Kai Holst døde. Konklusjonen ga seg selv: «Han slet seg ut i kampen for landets frigjøring.»

Hans familie, venner og mange kolleger fra motstandsbevegelsen tvilte på at Kai Holst hadde tatt sitt eget liv. De fikk «voksenopplæring» i form av advarsler og trusler fra norske, svenske og britiske offentlige tjenestemenn. Vennen og kollegaen Erik Myhre ble advart av den britiske etterretningsoffiseren, major W.D. McRoberts; en reise til Stockholm for å undersøke saken ville medføre døden.

Myhre og flere andre ble også truet av det svenske sikkerhetspolitiet. Både Holsts mor, enke og søster ble truet av viserikspolitimester Olav Svendsen. Så sent som i 1954 ble Ole Otto Paus (etter hvert generalmajor) personlig advart av generalløytnant Ole Berg (de facto forsvarssjef) mot å gjøre undersøkelser om svogeren Kai Holsts død.

Historikeren Tore Pryser og forfatteren Göran Elgemyr har gravd i og skrevet om saken. Til tross for over 30 år med undersøkelser er det fremdeles mye som kan og bør gjøres for å avklare hva som skjedde med Kai Holst.

Noe arkivmateriale er, 80 år etter, fremdeles gradert. Et britisk dokument, «Proposed use of German intelligence unit by Sweden», var hemmelig til 2020, nå med forlenget gradering av britisk UD.

Annet arkivmateriale, som Kai Holsts mappe hos det svenske sikkerhetspolitiet, er vekk. Det er også en rekke spor som ikke er blitt fulgt opp med de nødvendige ressurser av norske og svenske myndigheter.

Ønsker granskning

Vi som står bak kronikken, leverte i januar et krav til Justisdepartementet om en tverrfaglig offentlig norsk-svensk granskning av Kai Holsts død.

Sentralt i kildegrunnlaget er en matrise, hvor 45 av 60 punkter peker mot at han ble likvidert. Kun 1 av 60 punkter angir selvmord. Det meste tyder altså på at Kai Holst ble drept, og det med bakgrunn i hva han ble kjent med på Lillehammer dagen før sin død. Tyske etterretningseksperter var blitt fraktet til Sverige av C-byrån, en svensk etterretningsorganisasjon.

En avsløring av dette hadde vært ødeleggende for Sverige, Norge og USA. Deretter ble mordet kamuflert som selvmord av offentlige tjenestemenn. Da familie og venner ikke slo seg til ro med forklaringen, ble de som ville undersøke saken, advart eller truet, igjen av offentlige tjenestemenn. Dette kan være Nordens mest graverende rettsskandale i nyere tid.

Taushet

Aftenpostens redegjørelse i juli 1945 hadde et påfallende fravær: Jens Christian Hauge. Han var jurist, ledet Milorg mot slutten av andre verdenskrig og var en nær kollega av Kai Holst i en viktig fase av motstandsarbeidet.

I etterkrigstiden var Hauge så godt som taus om Holst offentlig. Privat antydet han støtte til selvmordsteorien.

I boken «Nr. 24 – Gunnar 'Kjakan' Sønsteby», av Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland fra 2024, blir Kai Holst omtalt en rekke ganger. På side 373 står det at Jens Christian Hauge og Gunnar Sønsteby i alle år etter krigen var opptatt av saken. De anså at Kai Holst «var tatt av dage». Kildeverdien av denne sensasjonelle opplysningen må anses som høy. Ringen Johannessen var i en årrekke Sønstebys assistent, mens Moland er historiker. Han var i mange år leder for Norges Hjemmefrontmuseum.

Gunnar Sønsteby er Norges høyest dekorerte borger. Jens Christian Hauge var etter krigen forsvarsminister i over seks år, en periode også justisminister. Begge to mente altså at Kai Holst var blitt myrdet. Hvis dette hadde vært kjent mens de levde, er det sannsynlig at en bred granskning hadde tvunget seg frem.

I stedet kan det argumenteres for at de to – Sønsteby ved å påstå selvmord, eller Hauge ved å være taus – hindret at saken ble grundig undersøkt. Med Hauges og Sønstebys avvisning av selvmord må det settes en endelig strek over forsøkene på «voksenopplæring» fra 1945.

Sannheten må frem

Kai Holst var en pionér i motstandskampen. Ved årsskiftet 1942–1943 var han uvurderlig for hjemmefrontens ledelse, grunnet de mange arrestasjonene høsten 1942.

Historikeren Sverre Kjeldstadli uttrykker det slik i standardverket «Hjemmestyrkene» fra 1959: «Alt avhang av Holst under den reorganisering som måtte til.» Hans pårørende burde fått støtte og sannhet. I stedet fikk de løgn, advarsler og trusler fra myndighetspersoner i Sverige, Norge og Storbritannia.

I juni var det 80 år siden Kai Holst ble funnet død i Stockholm. Der myndighetene i etterkrigstiden sviktet, kan dagens politikere iverksette hva svensk politi ikke gjorde i 1945: en fullstendig granskning av omstendighetene rundt Kai Holsts død.