Hvorfor bruker politikerne milliarder på å subsidiere historisk billig bensin?

For å finne like billig bensin som nå må vi tilbake til noen korte perioder i 2003, skriver Robert Næss. Foto: Frederik Ringnes / NTB

Norske myndigheter bruker over en milliard kroner i måneden for å hjelpe folk med bensin- og dieselprisene. Det skjer samtidig som vi har de laveste bensinprisene på over 20 år.

I mars steg drivstoffprisene kraftig på grunn av krigen i Midtøsten. Diesel bikket enkelte steder 30 kroner literen. Bedrifter klaget, og bilister protesterte. Politikere på både venstre- og høyresiden så en mulighet til å skaffe seg goodwill. Selv Høyre brøt med egne prinsipper om ansvarlig pengebruk og fikk flertall for midlertidig å fjerne veibruksavgiften. Sammen med kutt i CO₂-avgiftene for næringslivet kom prislappen opp i over seks milliarder kroner frem til september.

Frykten var at drivstoffet skulle bli så dyrt at folk ikke kom seg på jobb, eller at bedriftene ikke hadde råd til å bruke anleggsmaskinene. Den frykten var overdrevet. I dag er den helt feil.

Oljeprisen har falt kraftig tilbake fra toppnivåene og har nylig vært nær nivåene fra før krigen. Enkelte stasjoner selger nå bensin til rundt 15 kroner literen, justert for prisstigningen. For å finne like billig bensin må vi tilbake til noen korte perioder i 2003. Skal vi finne et stabilt så lavt nivå, må vi helt tilbake til 1994.

Da burde svaret være enkelt. Situasjonen som utløste kuttet er borte, så kuttet bør reverseres. Men ingen politiker tør å foreslå det. Å gi bort penger er populært. Å ta dem tilbake er det ikke, selv når begrunnelsen har forsvunnet. Dette er ren sløsing med fellesskapets penger.

Vi er ikke alene. Svenske politikere gjør det samme. Sverige kuttet i mai drivstoffskattene med samme krigsbegrunnelse, og fra 1. juli kuttet de ytterligere tre kroner literen. Svensk bensin koster nå rundt 14 kroner og er blant det aller billigste i Europa. Bare Sverige og Malta ligger under de billigste norske stasjonene. To av verdens rikeste land konkurrerer altså om å subsidiere fossilt drivstoff på historisk billige nivåer.

Det er ikke første gang sjenerøse tiltak lever for lenge. I mars 2020 pøste regjeringen på med støtteordninger da hele verden så ut til å stoppe opp. Det beroliget markedene, og det var riktig der og da. Men finansmarkedene og den akutte konkursfrykten roet seg langt raskere enn ordningene ble avviklet. Støtten ble værende i over ett år ekstra. Det kostet skattebetalerne milliarder, mens en rekke selskaper fikk både god lønnsomhet og statsstøtte på toppen. Noen betalte til og med støtten frivillig tilbake, en ganske tydelig beskjed om at pengene ikke trengtes.

Vi er en rik nasjon, så gjør det egentlig noe? Ja. Ikke fordi vi ikke har råd, men fordi pengene deles ut tilfeldig og i feil retning. Vi gir nå en ekstra gevinst til dem som velger fossil transport, samtidig som vi bruker titalls milliarder hvert år på å få folk over på elektrisk. Staten subsidierer altså begge sider av veivalget. Det er ikke krisepolitikk. Det er sløsing satt i system.