Hvorfor jeg ikke stemmer Ap

For mange symboler. For lite substans.

Arbeiderpartiet snakker ofte om fellesskap, rettferdighet og solidaritet. Fine ord. Men ordene har mistet innhold når politikken de fører står i kontrast til verdiene de påstår å forsvare.

Et eksempel: Urettferdige stømpriser. Det handler ikke bare om én sak, én tabbe, én statsråd. Det handler om en retning – og den retningen kjenner jeg meg ikke igjen i.

Ap har blitt maktens parti – ikke folkets.

Mange av oss kjenner på at det har skjedd et skifte. Partiet som en gang var nært arbeidsfolk, har blitt et administrasjonsapparat for styringskåte byråkrater og konsulenter. Ap virker mer opptatt av å sitte med makten enn å utøve den til folks beste. Det handler om forvaltning, ikke forbedring.

De har sviktet vanlige folk.

Mange har fått dårligere råd. Strømprisene er eksplodert, drivstoffkostnadene skyter i været, rentene er høye, og folk står igjen med stadig mindre. I stedet for å ta kontroll over naturressurser og skjerme befolkningen, har Ap latt markedskreftene dominere. Strømmen vår selges ut. Overskuddet havner i feil lommer. Oljefondet blir tappet til fordel utlandet, ikke fordel Norge. Det er ikke rettferdig – det er råttent. De prøver å kjøpe seg internasjonal status med våre penger.

De vakler i viktige verdikamper. Enten det gjelder rusreform, helsereform, innvandrings-politikk eller ytringsfrihet, så virker Ap konstant i villrede. De prøver å plise alle, og ender med å stå for ingenting. Et parti uten retning blir et parti uten ryggrad.

De snakker ned velgerne.I stedet for å lytte til uro og bekymringer, møter de kritikk med arroganse. Når folk uttrykker misnøye, blir de ofte stemplet som populister, egoister eller verre. Det er en farlig utvikling når et styringsparti mister bakkekontakt – og begynner å se på folket som et problem, ikke som sitt mandat.

De glemmer distriktene. Politikken blir i økende grad laget for Oslo og de store byene. Distriktene får kutt i tilbud, ser arbeidsplasser og investorer forsvinne fordi avgjørelser er fattet av folk som aldri har vært der. Ap snakker om hele Norge – men de lytter ikke til folk der folk er.

Derfor stemmer jeg ikke på Ap. Ikke fordi jeg tror andre partier er perfekte, men fordi Ap har hatt sin sjanse – og sviktet den. Et parti som har glemt hvem de er til for, fortjener ikke min stemme.

Det finnes alternativer. De må ikke nødvendigvis være ekstreme eller polariserende. Men de må være ekte. For ekte politikk handler om virkelige liv – ikke pressekonferanser, plattformer og spinndoktorer.

Jeg ønsker en politikk som lytter til folk, ikke overser dem.