Hvorfor kastet ikke Kapittel-festivalen seg inn i Jesus-krigen?

KOMMENTAR: Hvorfor kastet ikke Kapittel-festivalen seg inn i Jesus-krigen, i Charlie Kirk-bruduljene og i Trumps og Putins korstog? Skulle nesten tro vi var i ... Norge.

Sebastian Jazdzewski er fungerende sjef for Kapittel-festivalen som i år handlet om Bibelen. Jerikos murer falt ikke under festivalen, men den arrangeres heller ikke i Jeriko. Foto: Kristine M. Stensland

Han var svært misfornøyd, herren som tok kontakt etter søndagens arrangement i Domkirken, og han brukte – på forbilledlig vis – sin rett til å si akkurat hva han mente. Dette er tross alt Norge.

Ytringsfrihet bør finne sted.

«Hvorfor lar dere dem slippe unna», spurte han. «Dere tar i dem med silkehansker. Registrer dere ikke hva deres likesinnede gjør i verden? Jeg er meget skuffet!».

I en time hadde jeg snakket med forfatter Oliver Lovrenski, pater i St. Svithun menighet Pål Bratbak og sokneprest Øyvind Holtedahl om unge konservative menn, om Bibelen, Gud, Jesus og kirken. Det var ingen hissig affære. Ingen fikk juling, verken fysisk eller verbalt. Ingen ble uvenner. Vi snakket fint lite om Trumps evangeliskkristne grunnfjell eller om Putins bruk av Gud som russisk hærfører.

Ingen ble korsfestet, kjedelig nok.

Konservativ?

Vi fire hadde hatt en rolig prat om Bibelen, kirken og de unge, konservative mennene. Det var ingen konfronterende seanse. Verken den unge mannen (Lovrenski), katolikken (Bratbak) eller protestanten (Holtedahl) måtte forsvare Trump, Putin, kristeninfluensere, korstogene, overgrep, drap eller den litt rare frijazzingen rundt Gud, familie og fedreland som foregår i mannosfæren.

Meg bekjent har ingen av de tre ansvar for, deltatt i eller forsvart de litt mørke strømmingene som utgjør noe av dansegulvet til de unge, konservative mennene. Lovrenski er en purung, lovpriset forfatter som har fattet interesse for Bibelen. Holtedahl og Domkirken arrangerer både Viking-gudstjenester og Pride-messer. Det katolske miljøet kjenner jeg mindre til, og ja, en dypere pløying av pater Pål Bratbaks gjerning ville ganske sikkert avslørt at han er – hold deg fast – katolikk, med alt det det innebærer. Han er forholdsvis konservativ og står – vil jeg tro – for den katolske kirkens lære, som ikke er utpreget liberal og progressiv, for å si det raskt og nyanseløst.

Jeg ledet denne samtalen for litteratur- og ytringsfrihetsfestivalen Kapittel, i kraft av å være kommentator i Stavanger Aftenblad. Jeg er også, eller har i alle fall vært, tittgjengde i kristne sammenhenger, i kirker, på bedehus og i sånne snåle frimenigheter der folk står med hendene løftet som om de skal i gang med hode, skulder, kne og tå, kne og tå.

Been there, done that.

Prateklassens kamphaner

Jeg er altså dundrende inhabil i å vurdere innholdet og gjennomføringen av dette konkrete arrangementet. Min kompetanse på feltet handler om personlig erfaring, i tillegg til at jeg i heldige øyeblikk kan stille et ok spørsmål til interessante folk.

Men der satt vi, angivelig med silkehansker, som resten av denne hippie go lucky-festivalen som heter Kapittel, som skal stå for ytringsfrihet og kritisk diskusjon.

Hadde denne herren et poeng?

Jeg synes det er gøy å se prateklassens ideologiske kamphaner gå løs på hverandre. Danby Choi og Simen Velle mot resten? Gjerne for meg. Heller det enn en litt gjesen Ole Klemetsen som slår i luften etter en livredd og løpsk Frank Løke. Baksiden med sånne hanekamper er at folk flest ikke er sånn. Den som regel stille majoriteten er ganske alminnelige folk, moderate og forsiktige, tvilende, undrende og slettes ikke skråsikre på verken Gud eller borgerkrig i USA eller de konservatives skyld for Svartedauden.

Det gjelder også mange religiøse, tro det eller ei. Ikke alle, men de fleste. En uhøytidelig meningsmåling inni Domkirken viste at på en «er du konservativ»-skala fra 1 til 10, svarte de fleste mellom 4 og 6.

Typisk norsk.

Importerte kulturkriger

Kapittel-festivalen traff sånn sett ganske godt. Åste Dokkas prat om boka «Litt kristen» står for meg igjen som merket denne festivalen traff. Kunne de vært friskere? Mer edgy? Invitert noen forrektige kristne kranglefanter for å helle litt bensin på bålet? Testet og strukket ytringsfriheten litt mer? Jo, selvfølgelig. I samme slengen kunne de hanket inn noen muslimer og naglet dem til korset om homoer og likestilling. Det er ingen stor kunst å lage sjau. Kapittel kunne Charlie Kirken hele festivalen og importert det som finnes av kulturkriger, men de valgte en annen vei, med noen unntak.

Kollega Jan Zahl snakket med flinke folk om kristendom og konspirasjoner. Flere programposter tok for seg hvordan livet etter oppvekst i karismatisk kristendom kan se ut. Majoriteten av arrangementene kretset imidlertid løst og mildt rundt temaet Bibelen. Stort sett var det moderate, på grensen til kjedelige, folk som gikk inn og ut av ulike kjedelige lokaler og hørte andre moderate, på grensen til litt kjedelige, folk snakke om Bibelen og alt det som surrer rundt det temaet.

Det skjedde i fred og fordragelighet, for dette er tross alt Norge. Festivalen satte en lavmælt besøksrekord.

Kjeeeedelig

Det er dypt bekymringsfullt å se hvordan både Trump, Putin, Netanyahu, Hamas og andre galninger dytter Gud foran seg i sine korstog. «You never ask questions when God's on your side», synger Bob Dylan, og de spørsmålene må selvfølgelig stilles. Bibelen brukes sannelig aktivt av frontkjemperne i verdens elendighet. Kapittel kunne gått de kristne tøffere på klingen, stilt folk til veggs og funnet noen å korsfeste. Verden kommer fort vår vei. Amerikanske tiktokere driver kristeninfluencing på Nærbø, på Finnøy og i Stavanger.

Det skal vi ta på alvor.

Kapittel valgte en annen vei, og dermed fikk de fram et annet og litt underspilt poeng. Folk flest i Norge, selv kristne, er moderate, på grensen til litt kjedelige. Meg selv inkludert. Vi maner ikke til kamp, vi tar ikke livet av hinannen og vi er nokså forsiktige med å trekke God's on your side-kortet. Hvis du leter i randsonene kan du finne alt mulig løye. Trust me, I’m a journalist. Vi er eksperter på å finne unntakene og få dem til å si tittelverdige ting.

Men hvis Kapittel ønsket å speile Stavanger, Norge og den kroken av verden vi bor i – ikke Trumps USA, Putins Russland eller Orbáns Ungarn – traff de nokså godt.