Hvorfor skape minner når man har mistet et barn?

KRONIKK: Å miste et barn og samtidig bære det med seg – hvorfor skape minner når man har mistet et barn?

Når foreldrene ikke klarer å skape håndfaste minner selv, gjør helsepersonellet det på deres vegne. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

Aftenbladets reportasjer 7. og 8. august 2025 om bruk av kjøleseng for foreldre som mister barn før, under, eller like etter fødsel, løfter fram en sorg som ofte er både ensom og usynlig. Disse foreldrene må ønske velkommen og ta farvel med barnet i løpet av kort tid. Mange får ikke involvert familie og venner i det som har skjedd innenfor sykehusets vegger. Sorgarbeidet varer imidlertid livet ut, og konkrete minner av barnet kan bli avgjørende for hvordan tapet bearbeides og integreres i livshistorien.

Foreldre som mister barn, forteller om et dypt traumatisk tap. Samtidig kan de oppleve at sorgen blir bagatellisert og gjerne heller ikke anerkjent av omverdenen. Kommentarer som: «du er jo ennå ung, dere kan få flere barn», eller «det er på tide å komme seg videre nå» forsterker opplevelsen av å stå alene med en usynlig sorg. Det finnes imidlertid bred forskning om viktigheten av å anerkjenne tapet, og retten til å sørge over et ufødt eller kort liv. Når foreldre får hjelp til å integrere det traumatiske, minsker risikoen for å utvikle komplisert sorg eller psykisk uhelse. I forskningen står konkrete minner av barnet sentralt, noe våre studier bidrar til økt kunnskap om.

Minnene som bærer sorgen

På sykehus landet rundt tar jordmødre og sykepleiere ansvar for å skape konkrete minner: bilder, hånd- og fotavtrykk, en hårlokk, en minnebok. Dette gjør de fordi de vet at slike minner kan hjelpe foreldrene når de kommer hjem – uten barnet de ventet på. Minner kan være en hjelp i å gjøre det uvirkelige virkelig.

Kjøleseng brukes oftest på sykehuset i de dagene foreldrene er der. Kjølesengen bidrar til at foreldrene kan få god tid sammen med det døde barnet på avdelingen. Helsepersonell informerer også om at det er mulig å ta barnet med seg hjem i kjøleseng, og en håndfull foreldre har de siste årene benyttet seg av denne muligheten. Dette krever tett oppfølging av helsepersonell, og er ikke riktig for alle, noe reportasjen i Aftenbladet 8. august pekte på. Minnene er alt foreldrene har igjen etter barnet som døde, men det betyr ikke at de alltid er lette å bære.

Foreldrene vi intervjuet ga tydelig uttrykk for at minnene var svært viktige. Samtidig ga de uttrykk for ambivalens knyttet til minnene – en blanding av takknemlighet og smerte. Minnene var en kilde til trøst, men kunne også vekke sorg og uro. Vår forskning viste at noen opplevde at bildene eller gjenstandene ble for sterke, for vonde, eller at de ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til dem. Dette er helt normalt i alt sorgarbeid. Sorg er ikke lineær, og det finnes ikke én riktig måte å sørge på. Å gi rom for ambivalens er en del av det å møte sorgen med respekt og forståelse.

Sorgens to spor

Helsepersonell oppfordrer foreldre til å se, holde og ta bilder av barnet. Når foreldrene ikke klarer å skape håndfaste minner selv, gjør helsepersonellet det på deres vegne. Dette er uttrykk for det som i teorien beskrives som «relasjonell autonomi» – at omsorgspersoner i dette tilfellet handler på vegne av de sørgende, med respekt for deres behov og grenser.

Nyere sorgteori beskriver hvordan mennesker i bearbeiding av sorg følger to parallelle spor: det ene handler om å gå inn i sorgen, det andre om å leve videre. Som en skiløper som vekselvis legger vekten på det ene og andre benet for å bevege seg, veksler den sørgende mellom å kjenne på tapet og å koble seg på livet igjen. Konkrete minner kan hjelpe i denne bevegelsen – de gir rom for både sorg og tilknytning. For dem vi intervjuet var det å bytte ut, gjemme, eller ta fram forskjellige minner en måte å gå inn og ut av sorgen på.

Minnene bidrar også til å opprettholde bånd til barnet. Når bilder og gjenstander deles med familie og venner, kan de få en relasjon til barnet de aldri møtte – og barnet blir en del av den større familiehistorien. Å få vise fram minner av barnet kan skape forståelse og gi rom for sorg. Minner er avgjørende for å gjøre den usynlige sorgen synlig – og gi den plass i fellesskapet.