I 2013 ble Hamideh Kaffash invitert til Norge for å ta en doktorgrad. Men kort tid etter ble hun kastet ut av PST. Nå er hun teknologisjef i et norsk selskap.

Kvinner i Iran markerer seg på internasjonale arenaer, men deres prestasjoner går ofte ubemerket hen i vestlige medier, skriver innleggsforfatteren. Her løfter Farzaneh Fasihi armene i triumf etter målgang på 100-meter under Islamic Solidarity Games i 2022. Foto: Mustafa Ciftci, Anadolu Agency / Getty Images

Jeg ga aldri opp. For det gjør vi ikke, vi iranske kvinner.

Iran reduseres ofte til én fortelling i vestlige medier – en fortelling preget av frykt, konflikt og undertrykkelse. Men bak overskriftene finnes et land med nesten 90 millioner mennesker. Over 20 etniske grupper, ulike språk, religioner og livssyn. Et land med motsetninger – men også med liv, stolthet og vilje.

Jeg vet dette, fordi jeg er én av dem.

Jeg nektet å bli stemplet som noe jeg ikke var, skriver Hamideh Kaffash.

Jeg er en iransk kvinne, utdannet ingeniør. Jeg tok både bachelor- og mastergrad ved to av de beste universitetene i Iran. Gjennom hele studietiden var det kvinnene som toppet klasselistene. Vi var ikke bare dyktige – vi var drivkraften. Sterke, nysgjerrige og målrettede.

Kastet ut av PST

I 2013 ble jeg invitert til Norge for å ta en doktorgrad. Jeg kom med ambisjoner og tro på fremtiden. Men kort tid etter ble jeg kastet ut. PST mente jeg utgjorde en sikkerhetsrisiko – ikke fordi jeg hadde gjort noe galt, men fordi jeg var fra Iran.

Jeg forlot likevel ikke Norge i stillhet.

Jeg hevet stemmen. Jeg tok kontakt med medier, skrev innlegg, møtte stortingsrepresentanter og startet en kampanje. Jeg nektet å bli stemplet som noe jeg ikke var. Jeg ville vise hvem jeg faktisk er: en forsker, en kvinne, en iraner – og fremfor alt et menneske med integritet. Jeg kjempet i to år – for retten til å bli vurdert som individ, ikke som et pass.

Jeg kom tilbake. Jeg fullførte doktorgraden min. Jeg tok en postdoktor. I dag er jeg teknologisjef i et norsk selskap. Jeg ga aldri opp. For det gjør vi ikke, vi iranske kvinner.

En kamp for å bli sett

Mange av oss bærer på den samme erfaringen: kampen for å bli sett slik vi virkelig er – ikke slik vi blir fremstilt. Vi må stadig motbevise andres forestillinger. Ikke bare i mediene, men også i systemer som burde vite bedre.

Når jeg besøker Iran, ser jeg ikke bare utfordringer – jeg ser muligheter. Jeg ser unge kvinner i laboratorier, på universiteter, i idrettshaller. Jeg ser jenter som drømmer stort, og foreldre som ofrer alt for at de skal få utdanning. Jeg ser et land som vil fremover – selv når verden rundt trekker i motsatt retning.

Ikke alt fungerer i landet

Jeg skriver ikke dette for å idealisere Iran. Jeg vet godt hva som ikke fungerer. Men jeg vet også at endring skjer – og at den kommer nedenfra. Fra dem som jobber, kjemper, utdanner seg og nekter å gi opp. Fra folk som meg. Og fra mine medsøstre.

Iran er ikke bare politikk. Iran er mennesker. Det er liv, smerte, håp og kjærlighet. Og vi som kjenner landet fra innsiden, vet at det finnes en styrke der som aldri lar seg knekke.

Neste gang du hører navnet «Iran» i nyhetene, håper jeg du også husker alt dette.