I denne saken er det den kulturelle eliten som virkelig har vist hvor langt unna den kan være

DEBATT: Debatten om skulpturen foran Domkirken har vist oss noe viktig. Ikke nødvendigvis om Irak eller Mesopotamia – men heldigvis om Stavanger: forholdet mellom folk og kulturinstitusjoner.

Det er ikke fremmedfrykt å be om at byens og kirkens 900-årsjubileum faktisk handler om byen og Domkirken, skriver innsenderen. Foto: Jarle Aasland

Det er lett å le av dem som roper «få det bort!», men kanskje er det på tide at noen lytter. For midt i en feiring av byens og kirkens 900-årsjubileum, står vi igjen med en fire meter utenlandsk skulptur, og et museum som mener det hele handler om solidaritet, kulturarv og verdens historie.

Ofte snakkes det om at den politiske eliten er fjern fra folket. Men i denne saken er det den kulturelle eliten som virkelig har vist hvor langt unna den kan være, og kanskje burde noen av dem selv ta en tur ut i gatene og spørre folk hva de faktisk feirer.

Hersketeknikker og belæring

Når vanlige folk stiller spørsmål ved plasseringen av en fire meter høy utenlandsk skulptur – laget uten tanke på Stavanger, Norge eller Domkirken – midt i jubileumsfeiringen av byen og kirken, blir de møtt med svar om uro i verden, krig, klimaendringer, arkeologisk etikk og mesopotamiske myter. «Stavanger er bare 900 år. Ninive var allerede en by rundt 2000 før Kristus», svarer noen. «Det assyriske folket er 90 prosent kristne», skriver andre. Og «Kristendommen oppsto ikke i Gudbrandsdalen,» ropes det i kommentarfeltet. Spørsmålene møtes med hersketeknikker og belæring – men sjelden med forståelse.

For mange oppleves det slik: Etterlyser du lokal forankring, får du daddelsirup og kunstmanifest. Kunstens rolle er å utfordre, får vi høre. Men i jubileumsåret for Domkirken og byen – er det egentlig så rart at folk håpet på å bli bekreftet, ikke belært? Og ja, vi får høre at kunstneren ikke bare er en hvilken som helst kunstner, men en irakisk-amerikansk kunstner. Som om det å være delvis irakisk automatisk gir en slags moralsk autoritet til å plassere en fire meter høy lamassu, laget av hermetikkbokser, foran Norges eldste domkirke.

Han er en jøde, født og oppvokst i USA, og har aldri vært i Irak. Og for all del – han kunne like gjerne vært thai, for den saks skyld. Hans nasjonalitet eller bakgrunn er irrelevant. Poenget er ikke hvem han er, men hvordan offentlig finansierte institusjoner bruker slike identitetskort som skjold mot kritikk. Det er ikke rart folk reagerer. Jeg er innvandrer fra Mexico – et land i det globale sør som i over hundre år har vært systematisk offer for amerikansk imperialisme – og ja, jeg reagerer.

Lengsel etter tilhørighet

For det er ikke fremmedfrykt å be om at byens og kirkens 900-årsjubileum faktisk handler om byen og Domkirken. Det er heller ikke patriotisme å ønske seg markeringer som folk kan kjenne seg igjen i. Det er en lengsel etter tilhørighet.

Når et offentlig finansiert museum svarer på kritikk med å trekke fram IS, kolonialhistorie og kunstens frihet – men ikke evner å spørre seg selv hvorfor folk faktisk blir provosert – da er det kanskje ikke vi som ikke forstår. Det er fristende å si at dette handler om fremmedfrykt eller trangsynthet. Det er det ikke. Det handler om noe så enkelt – og samtidig så krevende – som tilhørighet.

Kanskje er det på tide at noen i kultursektoren også viser litt ydmykhet. Et jubileum handler ikke bare om å løfte blikket. Det handler også om å se seg rundt, og å gi folk en følelse av tilhørighet og bekreftelse. Og hvis de som forvalter kunst og kultur på vegne av folket virkelig ønsker at folk skal engasjere seg, da bør de kanskje begynne med det mest radikale av alt:

Å lytte.