I framtida skal vi leve av folk og kompetansen deres

Det mangler ikke på problemer – eller skal vi si utfordringer – å løse nå.

Klimaomstilling, krig og global uro, og digitale endringer vi ikke helt forstår.

Skal vi klare dette, er det en ressurs som skiller seg ut som den aller viktigste: mennesker. Det er ikke bare jeg som sier dette, det står i Finansdepartementets perspektivmelding som regjeringen la frem i fjor. Av alle ressurser landet vårt har, er human kapital den aller viktigste, fremgår det her. Den utgjør 65 prosent av nasjonalformuen vår. Sagt på en annen måte: I framtida skal vi leve av folk og kompetansen deres.

Hvilken kompetanse trenger vi da? Nylig publiserte World Economic Forum en rapport om hvilken kunnskap vi trenger i årene som kommer. De pekte på fem store trender som vi må håndtere, på tvers av yrkesgrupper: klimaendringer, knapphet med påfølgende kostnadsvekst, demografiske endringer, digital omstilling og globale sikkerhetsutfordringer. Vi kommer også til å trenge flere folk i førstelinje, og vi kommer i økende grad til å trenge påfyll av kunnskap gjennom yrkeslivet. Dette samsvarer med en rekke analyser også her i Norge.

I disse dager skal mange unge velge utdanning. Vi vet at vi trenger flere fagarbeidere, sykepleiere, ingeniører og flere med teknisk og naturvitenskapelige utdanning. Men det er også mye vi ikke vet om framtida. I tillegg til alle elevene og studentene som skal velge utdanning, har universiteter, høyskoler og fagskoler et stort ansvar for å sette sammen studieprogrammer som møter framtidas behov. De kjenner selvsagt heller ikke framtida. Men de har nok større sjanse for å treffe riktig om de er i tett kontakt med sine omgivelser og arbeidslivet. Det handler om å forstå hvilken kompetanse arbeidsgivere trenger og mangler, om å utvikle gode samarbeid for praksisopphold og å bringe erfaringer fra arbeidslivet inn i studiehverdagen.

Forrige uke besøkte jeg Fagskolen i Agder og Universitetet i Agder, som begge er gode forbilder på nettopp dette. På fagskolen planlegges universitetssykehjem, et samarbeid mellom kommunen, universitetet og fagskolen. Her skal studenter få lære i praksis, samtidig som det forskes på ny teknologi, hva som trengs og hva som faktisk virker. På universitetet møtte jeg studenter som skal bli barnehagelærere, barnevernspedagoger, lærere og helsesykepleiere, og som fikk bryne seg på hvordan de i fellesskap kan møte og hjelpe barn utsatt for overgrep.

Det samme gjelder forskning. Vi trenger ny kunnskap for å klare å håndtere både klimaomstilling, globale helsekriser og nye digitale verktøy. Heldigvis har vi Norge flere sterke forskningsmiljøer. Fellesskapet finansierer mye av dette, og det skulle bare mangle. Vi trenger banebrytende forskning som finner nye kreftbehandlinger og bedre energiløsninger. Noen av de største oppdagelsene vi har gjort, som koronavaksine og antibiotika, eller radikale fremskritt innen hjerneforskning og kvantefysikk, har skjedd i grunnforskningen, der man utforsker et felt uten helt å vite på forhånd hva man skal finne. Det har stor verdi.

I alt dette trenger vi også at norsk næringsliv bidrar mer. Både fordi hvis flere bidrar blir det mer kunnskap, og fordi samarbeid mellom forskning og næringsliv er avgjørende for konkurransekraft og arbeidsplasser i framtida. Og tenk: også her finner vi gode forbilder på Sørlandet. På Morrows batterifabrikk i Arendal er det store behov for forskning og teknologiutvikling. Det kunne Morrow selvsagt løst med å bygge en lab i sitt eget produksjonslokale i Arendal, der de kunne forsket i vei på egen hånd og innenfor egen virksomhet. Men Morrow valgte en annen løsning. De har etablert en lab på campus i Grimstad. Der samarbeider de med andre forskere, involverer studenter og både lærer av og tilfører kunnskap på tvers av fag.

Jeg tror alle vinner på en sånn løsning. Det fine med kunnskap – litt som glede – er jo at den bare blir større når den deles. Når Morrow får være en del av et kunnskapsmiljø med toppkompetanse innen ingeniørfag, mekatronikk og kunstig intelligens på UiA, da har de enda flere ressurser å trekke på i sitt eget arbeid. Og når forskningen til Morrow skjer på campus i nærhet til andre forskningsmiljøer, får også flere nytte av deres utviklingsarbeid. Noe holdes selvsagt lukket og er forretningshemmeligheter. Men mye kan deles til det beste for alle.

Når flere snakker sammen skjer også noe annet viktig: tillit. Jeg er bekymret for at vi fremover ikke mangler kunnskap, men tillit til kunnskap. Desinformasjon og falske nyheter brer om seg, også i Norge. Undersøkelser viser at mange synes det er vanskelig å skille. I Norge har vi fortsatt høy tillit, både til hverandre og til kunnskapen. Heldigvis. Det skal vi hegne om. Et greit sted å begynne kan jo være nettopp flere samarbeid.