I kjølvannet av drapet på Charlie Kirk ser vi en ny norsk offentlighet

Om du ser en martyr for ytringsfriheten eller en ekstremist i Charlie Kirk, ser ut til å være tett koblet til hvor du befinner deg i dagens medielandskap, skriver kronikkforfatteren. Foto: Cheney Orr, Reuters/NTB

Denne offentligheten er preget av fragmentering, polarisering og ulike virkelighetsoppfatninger.

Barn og unge fikk groteske råopptak av selve drapet rett inn i feeden sin på Tiktok. Siden har debatten om hvem Carlie Kirk var og hva han sto for, fylt en stri strøm av videoer, poster og diskusjonstråder i sosiale medier. Avisoverskrifter og debatter i redaksjonelle medier har fulgt hakk i hæl.

Denne debatten utgjør et prisme som viser hvordan ikke bare den amerikanske, men også den nye norske offentligheten fungerer. Og også hos oss har debatten om ytringsfrihetens grenser og grunnforutsetninger spisset seg til.

En fragmentert offentlighet

Det har knapt vært tydeligere at den norske debatten ikke lenger bindes sammen til én felles offentlighet. Tiktok-videoer og Youtube-kanaler er blitt hovedleverandører av nyheter for flere, spesielt de unge. Politiske influensere som Charlie Kirk er familiære for én generasjon, mens de er totalt ukjente for en annen.

Redaktører og journalister hadde før tilnærmet monopol på å forme vårt inntrykk av hendelser langt borte. Etter å ha innrømmet at de ikke visste hvem Kirk var før drapet, har de på sin side møtt latter og harselas når de har prøvd å forklare hvem han var.

Dette er en fragmentert offentlighet, men ikke bare det: Amerikansk debatt har lenge vært preget av dyp og splittende polarisering. Med drapet på Kirk ser vi også hos oss en polarisering som minner om stammekrig.

Polarisering og tribalisering

På den ene side står debattanter som i lang tid har vært kritiske til det de mener er kanselleringskultur, et «woke» ytringsklima og en journalistikk som lener mot venstre. I Kirk ser de en ytringsfrihetsforkjemper som med sine turneer på amerikanske universiteter utøvde demokratisk debatt på sitt beste. De rystes når reaksjoner på drapet tilsynelatende handler mer om å plassere Kirk som ekstrem og kontroversiell enn om å fordømme drapshandlingen.

På den andre siden står de som ser en aktivist som var 100 prosent lojal overfor en president som viser stadig tydeligere totalitære trekk, og som støttet «stop the steal» – angrepet på kongressen. For dem er en glorifisering av Kirk et skremmende tegn i tiden, ikke bare om hvor USA er på vei, men hva som skjer når argumenter om ytringsfrihet blir et forsvar for rasisme og illiberale holdninger.

Kampen om sannheten

Om du ser en martyr for ytringsfriheten eller en ekstremist i Charlie Kirk, ser ut til å være tett koblet til hvor du befinner deg i dagens medielandskap. I dette landskapet gir ulike budskap på ulike plattformer grobunn for ulike virkelighetsoppfatninger.

Kirk selv mestret viften av nye medieformater. Hans budskap tok ulik form avhengig av hvilket publikum han henvendte seg til. Der du kan se ham i lange podkaster der han reflekterer over ytringsfrihet med en demokratisk guvernør, kan jeg se videoklipp med provoserende og spissede påstander tilpasset algoritmer som gir viral spredning.

Ulike publikumsgrupper eksponeres med andre ord for ulike versjoner av virkeligheten.

Uenigheten om hva Kirk representerte, preges slik i stor grad av beskyldninger om at motparten tar sitater ut av sin sammenheng, eller motsatt, overser klipp som viser at mannen hadde ekstreme og rasistiske holdninger.

Kansellering på norsk

Diskusjonen om hvor grensene går for akseptable ytringer, er de siste tiårene stadig blitt aktualisert. Også den debatten har skrudd seg til etter attentatet på Kirk. Vi ser det på avstand, der fjerningen av komikeren Jimmy Kimmel er blitt omtalt som et nytt og skremmende kanselleringsregime i USA – velsignet av presidenten selv.

Men også i Norge er det blitt trukket noen grenseoppganger for hva det er greit å si og ikke i etterkant av dette drapet. En leder i Rød Ungdom måtte trekke seg etter å ha publisert en video der hun så ut til å more seg over drapet. En lokalpolitiker ble på sin side, etter å ha spekulert på sin Facebook-side på om voldelig transaktivisme lå bak drapet, kastet ut av Høyre på direkten i Dagsnytt 18 av partileder Erna Solberg. Og nå strides journalister om hvorvidt det var riktig å sende Kirks minnestund direkte på NRK og slik gi en scene uten filter til Trump og Maga-bevegelsen.

Hva mener folk flest?

Prismet skapt av drapet på Charlie Kirk sier selvsagt ikke alt om norsk offentlighet. Tilliten til demokratiske institusjoner er fortsatt forholdsvis høy, og norske nyhetsmedier favner bredt. Vi har også mindre av det som kalles affektiv polarisering, som innebærer at man ikke bare er uenig om politikk, man at man misliker, frykter og mistror dem man er uenig med.

Samtidig minner denne debatten oss på at vi er en del av det samme globaliserte digitale mediesystemet som har bidratt til polariseringen i USA.

Sist Institutt for samfunnsforskning gjennomførte en befolkningsundersøkelse, i 2020, fant vi at kvinner og velgere til venstre i økende grad la vekt på at krenkende ytringer er et problem som må begrenses, mens menn og velgere til høyre la vekt på utfordringer knyttet til manglende takhøyde og meningsmangfold.

I svarene på åpne spørsmål om hva som truet ytringsfrihet og offentlig debatt, varierte diagnosen ganske systematisk: Der en gruppe pekte på hets og hat på sosiale medier som hovedutfordring, pekte andre på politisk korrekthet og bias i pressen.

Ord, aldri vold

Slike undersøkelser, som hverken karikerer eller bagatelliserer ulike gruppers opplevelser av ytringsklima og informasjonsfrihet, har aldri vært viktigere.

De er en del av en ytringsberedskap som kan bidra til en livsviktig samtale mellom folk som i utgangspunktet kanskje hverken deler holdninger, virkelighetsoppfatninger eller medieplattformer.