I Norge skal vi behandle alle med respekt, også de som aldri vil skrive et dikt eller gå på date

KRONIKK: Problemet er ikke diagnosene, men diskrimineringen.

Innsenderen er sterkt kritisk til Robert F. Kennedy jr. sitt syn på nevrodivergente. Foto: PEDRO LAZARO FERNANDEZ / Reuters

Under Wonderful World-festivalen rettes søkelyset i år igjen mot økningen i diagnoser blant unge. Arrangementet 29. mai heter «Sykeliggjør samfunnet de unge?«.

I arrangementsbeskrivelsen vises det til økende tall for «psykiske lidelser» hos unge. Det er rimelig å anta at termen også omfatter nevroutviklingsdiagnoser. Dette er medfødt nevrobiologisk divergens, som ikke kan kureres. Her har økningen vært størst. En økning grunnet mindre stigma, større kunnskap om grupper som tidligere gikk under radaren og samfunnsforhold som tvinger fram stressreaksjoner hos nevrodivergente, spesielt i skole og arbeidsliv.

Men er det hvor mange diagnoser som stilles som er det vesentligste? Kan andre perspektiver og spørsmål være vel så viktige å trekke fram?

Har medisinen for mye makt?

Man kan diskutere sykeliggjøring opp og ned, men menneskene som opplever funksjonshindre i hverdagen, vil være de samme og like mange. Og er det riktig at medisinen skal ha en slik maktposisjon når det gjelder funksjonshindring? Det er strengt tatt fra medisinerens blikk og deres diagnosemanual at sykeliggjøringen hogges i stein.

Nevrodivergente og mennesker som opplever psykososiale funksjonshindre, vil uansett eksistere, også utenfor manualene med sykeliggjørende beskrivelser. Det er medisinen som kaller det sykdom.

Her i landet trekker mange en nesten automatisk kobling til medisin og sykdom når man tenker på funksjonshindring. FN trekker fram et annet perspektiv. Det handler om at mennesker uansett funksjon skal kunne delta i samfunnet og få oppfylt sine menneskerettigheter.

Norge har fått kritikk

FN erkjente i 2006, gjennom Convention on the Rights of Person with Disabilities, CRPD, at funksjonshindrede sine menneskerettigheter ikke ble godt nok ivaretatt gjennom de eksisterende FN-konvensjonene. Norge ratifiserte CRPD i 2013. Politikere har lenge diskutert om konvensjonen skal gjøres til en del av norsk lov eller ikke. Norge har blitt kritisert på flere punkter av CRPD-komiteen, som følger opp hvordan landene overholder konvensjonen.

Et av mange kritikkpunkter er at Norge gir forrang til et medisinsk perspektiv på funksjonshemning, fremfor et menneskerettslig og sosialt, slik CRPD krever.

En diagnose betyr lite i seg selv. Det som har betydning, er å oppleve aksept for hvem man er, forstå egen funksjon og ha tilgang til nødvendig tilrettelegging og hjelpemidler fra samfunnets side. Selvsagt bør de som lider under plager som kan kureres få hjelpen de trenger for å bli «friske», men bak mange psykologiske og psykiatriske behandlinger ligger også mye funkofobiske holdninger.

Prisen for variasjon og mangfold

Kan det tenkes at de eldre generasjonene ikke klarer å akseptere menneskelig variasjon på samme måte som de unge når de blir så stresset av økende diagnoserater? Hvordan forholder vi oss som samfunn egentlig til funksjonsmangfoldet? Hvilke holdninger og fordommer finnes? Hvilke strukturer styrer funksjonshindrede i sine liv?

Diskusjonen bør heller handle om hvordan vi alle kan skape mest mulig funksjonsfrihet, for flest mulig. Og om hvordan Norge skal oppfylle sine forpliktelser i CRPD og sørge for at funksjonshindrede får delta i samfunnet og nyte de samme menneskerettighetene som ikke-funksjonshindrede.

Det siste året har vi vært vitne til flere debatter der kostnadene knyttet til tjenester funksjonshindrede er avhengige av problematiseres. Vi er for dyre til å kunne forvente å delta i samfunnet. Det har vært snakket om en «yngrebølge». Skolene «oversvømmes» av barn med diagnoser og behov. Det har blitt uttrykt ønsker om å i enda større grad samlokalisere funkiser i helsetun.

Hva er egentlig funksjon?

Og Stortinget har akkurat stemt ned et forslag om å forby at unge plasseres på sykehjem. For hvilken annen minoritet ville vi akseptert tvangsflyttinger og ekskludering?

I USA ser vi at den autistiske minoriteten, sammen med transpersoner og utlendinger, er blitt en skyteskive for regimet. Man vil finne en kur og forhindre at slike som ifølge Robert F. Kennedy jr. «aldri kommer til å betale skatt, aldri vil kunne ha en jobb, aldri vil kunne spille baseball, skrive et dikt eller gå på en date», skal eksistere. For å få til dette planlegges det en grenseløs datainnsamling om autister uten deres samtykke.

Glem prosent og rater, det er et blindspor. Det er på høy tid å bevege seg bort fra et medisinsk fokus og mot en samfunnsmessig og menneskerettslig forståelse av funksjon. Vi trenger en skikkelig samtale om funksjon, funksjonsmangfold, funksjonsdiskriminering, funksjonsfavorisering, funkofobi, tilgjengelighet og CRPD – om hvordan vi kan gjøre Norge til et samfunn for alle. For vi vil det, eller?