Idretten holdes ikke som gissel av sponsorene, men av uklare og inngripende regler.
Publisert: 06.10.2025 13:37
I Aftenposten 28. september skrev kommentator Joacim Lund at «idretten holdes som gissel av sponsorene». Det er feil. Våre medlemmer er sponsorer, sponsorobjekter (idrett/kultur/frivillighet) og arrangører/event.
Sponsing er en sammensatt samarbeids- og finansieringsmodell som motvirker økning i prisen for barns deltagelse i idrett, kultur og frivillighet. Næringslivet kan enkelt flytte markedsføringsbudsjett til andre kanaler. For sponsorobjektene er konsekvensene alvorlige: lavere inntekter, færre arrangementer og høyere deltageravgifter. Det står ikke sponsorer i kø for å fylle gapet. Barna rammes. Staten har i Idrettsmeldingen krevd at idretten skaffer finansiering fra næringslivet fremfor å forvente mer støtte fra det offentlige, men regnestykket går ikke opp.
Vi vil unngå uklare regler som tolkes ulikt av sponsorer, idrettsledere, jurister og myndigheter, og som bygger på en utdatert forståelse av sponsing. Vi ber ikke om frislipp, men om regler som gir forutsigbarhet. Det bør ikke få noen varsellamper til å blinke.
Til Lund: Hva innebærer moderne sponsing? Hva er ideelt formål og ikke etter forskriften? Hvilke elementer i sponsing tillates? Er du enig i at frivillig ungdom som bidrar til idrettsarrangementer fremover, ikke kan få en vaffel, baguette, is, nøttepose, sushitallerken eller sukkerfri saft gitt av en sponsor som takk for hjelpen? Vi forventer svar med forankring i forskrift og veileder.
Et ønske om omfattende begrensninger av sponsing er legitimt. Vi tror ikke det gir større helsegevinst enn lavere deltagerbarrierer gjør, men det er en ærlig uenighet. Det er imidlertid uredelig å late som om forskriften er klar og ikke rammer idrett, kultur og frivillighet.
Vi deler ønsket om bedre folkehelse, men regjeringen må levere regler som reflekterer virkeligheten – og stå ved sitt løfte om at idrett og frivillighet ikke skal rammes. Først da kan fellesskap og sponsorer holde idretten oppe.