Ikke rart at ting går galt

3 days ago 2

Et menneske søker hjelp etter en knekk. Henvises til et distriktspsykiatrisk senter. Der starter en reise som ikke fører til bedring, men forverring.

Hvordan havnet vi der?

I årevis har pasienter og pårørende fortalt at systemet som skulle hjelpe, ofte ender med å bryte en ned. Bak ordene «pasientforløp», «behandlingslinje» og «fagutredning» skjuler det seg et byråkratisk hamsterhjul. Nye utredninger, nye møter, nye personer – men ingen som virkelig lytter.

I én konkret sak (som kunne skjedd hvor som helst i landet) skrev en behandler i journalen: «Jeg føler meg devaluert.» En setning som sier mer om behandleren enn om pasienten. Når en pasients forsøk på å be om revurdering oppleves som et personlig angrep, da er fagligheten skjøvet til side av såre tær. Journalen skal dokumentere pasientens helse, ikke behandlerens følelser.

Etter hvert ble pasienten sendt til ekstern spesialist. Ironien? Diagnosene som ble brukt som grunnlag for gruppeterapi og mistanke om personlighetsforstyrrelse, ble fjernet. Det sto igjen depresjon og angst – lidelser som vanligvis behandles individuelt. Likevel fortsatte senteret med samme plan som før. Da handler det ikke lenger om behandling, men om å forsvare systemet.

Og her kommer det egentlige problemet: Når ledelsen ikke korrigerer, men beskytter feil. Enhetsledere som burde dempe konflikter, ender ofte med å forsterke dem. Mange opplever at lojaliteten oppover veier tyngre enn ansvaret for pasientene. Da hjelper det lite å bytte behandler når enhetslederen står for den samme kulturen.

Noen avdelingsledere skriver høyt i publikasjoner om «samhandling» og «åpen kommunikasjon», men klarer ikke leve opp til sine egne ord når virkeligheten banker på døra. Når praksis og prinsipper glir så langt fra hverandre, er det ikke rart at ting går galt.

Som pårørende har jeg sett på nært hold hvordan systemet først og fremst jobber med å beskytte seg selv. Når Statsforvalteren svarer med «tilbakemelding» i stedet for et påklagbart vedtak, blir kontrollen et skuespill. Det hele ender i en runddans der kollegaer beskytter kollegaer, mens pasienter og pårørende blir stående igjen uten rettssikkerhet eller tillit.

Spørsmålet er større enn ett senter eller én leder: Hvor mange pasienter går ut døren mer skadet enn da de kom inn? Når skal noen faktisk holde speilet opp for psykiatrien selv?