Imperiet faller først langsomt, så raskt

Det amerikanske imperiet er sannsynligvis i ferd med å gå i oppløsning, skriver kronikkforfatteren. Foto: Gerald Herbert, AP / NTB

De som tror at alternativet til det amerikanske imperiet er en ubesudlet form for nasjonal selvstendighet, vil få seg en kalddusj.

USA har lenge vært en internasjonal hegemon. Det betyr at landet har så stor makt at det kan bestemme hvilke regler andre land skal følge.

Nå er vi i en ny situasjon. USAs verdensorden utfordres ovenfra, altså fra store, revisjonistiske stater som Kina og Russland. De vil ha en annen verdensorden. Hegemoniet utfordres også nedenfra, fra små land.

Rask flukt

Under den kalde krigen var småstaters handlingsrom begrenset av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Mange søkte sikkerhet og økonomisk støtte innenfor én av blokkene, selv om noen forsøkte å holde en nøytral kurs.

Da Sovjetunionen ble borte i 1991, fantes det plutselig ikke lenger alternativer til USAs orden. Utover 2000-tallet har Kina imidlertid vokst seg så rikt og mektig at små land som leter etter en leder til å lage regler for handel, bistand og militært samarbeid, kan velge Beijing fremfor Washington. Brics-samarbeidet er et klart uttrykk for denne ambisjonen.

Er ikke det bra, da? Små land trenger vel alternativer? Uansett hva man svarer på det, er det mest alvorlige nå at det skjer en rask flukt fra USAs verdensorden ikke bare ovenfra og nedenfra, men også innenfra.

President Donald Trump og hans menn misliker den liberale verdensordenen som USA har skapt, og mener det er i amerikaneres interesse å ødelegge den. Han har sympatisører også i andre land, som partier og velgere i Europa, som er lei det de oppfatter som elitenes hykleri innenfor temaer som innvandring, kriminalitet og klima.

Tyskland kan være løsningen på Europas selvpåførte svakhet. Men dersom ytre høyre-partiet AfD kommer til makten i et Tyskland som om få år er en militær supertungvekter, er landet plutselig Europas problem – igjen.

Finansiell makt

I boken «Imperiet faller», som utkommer på Dreyers Forlag i disse dager, argumenterer jeg for at den finansielle revolusjonen i Vest-Europa fra slutten av 1600-tallet skapte en helt ny form for imperialisme. Det ble enklere å finansiere krig på andre siden av kloden ved å dele risiko og profitt på langt mer effektive måter.

Også i vår tid er det finansiell makt som er kilden til imperiemakt. Krig utkjempes fortsatt på kreditt, slik forfyllede sjørøvere fra England gjorde det da de la under seg verdens den gang rikeste landområder i India på 1700-tallet.

USA og Vesten kontrollerer i dag nesten hele verdens finansielle system. USA kan kutte andre land ut av det globale pengesystemet, og dermed vil deres økonomi slite.

USAs og Kinas kilder til makt er altså forskjellige. Kina får makten sin hovedsakelig gjennom produksjon av tingene verden trenger, fra mobiltelefoner til klær og maskiner. USAs makt hviler på kontroll over finansielle tjenester, som banker, betalingssystemer og pengeoverføringer. Dollaren har fortsatt ingen konkurranse som internasjonal valuta, men det kan endre seg raskt.

Norge del av det amerikanske imperiet

Historien om det amerikanske imperiet er full av tilfeldigheter.

USA snublet forvirret inn på scenen som global imperiemakt i 1898 da de slo den gamle imperiemakten Spania i en kort krig og erobret Cuba, Puerto Rico, Guam og Filippinene. Samme år annekterte USA Hawaii.

Etter 1945 ble USA invitert inn som vennlig imperiemakt i Europa for å demme opp for sovjetisk imperialisme. Marshall-hjelpen bidro til å bygge opp et kontinent som var ødelagt av Hitlers totale krig for å bygge et nazistisk imperium i Europa.

Norge har vært del av det amerikanske imperiet i mer enn 75 år. Vi har konsumert amerikansk kultur og sikkerhet som få andre, og likevel liker nordmenn å se på seg selv som unikt selvstendige. Ingen franske froskespisere fra EU skal komme her og tukle med landet vårt. La oss ha vår hamburger, Tesla og atomparaply i fred.

Norsk nei-side har klart å plante en feilaktig og farlig historisk fortelling i norske sinn om hva nasjonal selvstendighet egentlig betyr. Nasjonal selvstendighet har i realiteten aldri betydd frikobling fra imperiers økonomiske, kulturelle, og militære gravitasjonsfelt. Tvert imot har imperier gjennom historien ofte vært forsvarere og garantister for utfoldelsen av nasjonale ambisjoner og nasjonal kultur.

Kalddusj

Det amerikanske imperiet er sannsynligvis i ferd med å gå i oppløsning. Makt øker og minker ikke som en jevn prosess. Forestill deg at USA har kontroll over 100 prosent av verdens infrastruktur for finansielle transaksjoner. Hvis denne kontrollen reduseres fra 100 prosent til 90 prosent, innebærer det en langt større endring i internasjonal makt enn en endring videre fra 90 prosent til 80 eller 70 prosent kontroll. Plutselig kan andre land finne alternative finansielle løsninger. Det gir nytt rom til å bli finansielt og økonomisk uavhengige av USA.

Både Russland og Kina har derfor jobbet med å utvikle alternative finansielle infrastrukturer siden 2014, da det ble tydelig at Russland ville utfordre Vesten ved å invadere Ukraina. De har en langsiktig plan. De visste at USA kunne komme til å straffe dem økonomisk, så de trengte å bli mindre avhengige av vestlige banker og betalingssystemer. Da de store sanksjonene kom etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022, hadde Russland allerede redusert sin avhengighet av vestlig økonomi.

Poenget er enkelt: Endring i maktforholdene i et internasjonalt system er ikke en lineær prosess. USAs makt i verden vil endre seg først sakte og lite, og så raskt og mye. Og de som tror at alternativet til det amerikanske imperiet er en ubesudlet form for nasjonal selvstendighet, vil få seg en kalddusj. Den kan bli rask – og iskald.