Ine Eriksen Søreide har ikke parykk, men hun har to problemer: Epstein og Vestlandet

KOMMENTAR: Ine Eriksen Søreide har ikke parykk, men hun har to problemer: Epstein og Vestlandet.

Ine Eriksen Søreide felte noen helt ekte tårer da hun snakket om foreldrene i sin aller første tale som nyvalgt Høyre-leder. Foto: Thomas Fure / NTB

Det lå et tynt slør over Høyres landsmøte. Ofte er sånne slør en effekt av eskapadene i baren kvelden før, og det skal sies: Noen dedikerte nattkrigere i Høyre ga seg ikke før bartenderen begynte å blinke med lysene og minne om at morgendagen allerede truet bak slapshaugene på Jessheim.

Men dette sløret handlet om noe helt annet.

Den stående applausen ville ingen ende ta da Ine Eriksen Søreide ga Erna Solberg en klem og overtok som Høyre-leder. Enstemmige ledervalg uten motkandidater har alltid noe lett nordkoreansk over seg, men Ine Eriksen Søreide har fått stafettpinnen av hele Høyre, og beskjed om å løpe.

Først må hun få bort dette sløret, og ja, det handler om det grumsete Epstein-vannet.

Blant venner

Den siste uken før kroningen har Ine Eriksen Søreide måtte svare på spørsmål om venninnen Mona Juul og hennes ektemann Terje Rød-Larsen. Hva skjedde med varselet om tenketanken IPI? Hvorfor lånte du den leiligheten til bursdagen din? Hvor tvinnet inn i disse tvilsomme, privilegerte kretsene er du? Hva skjedde på din vakt som utenriksminister?

Denne saken var like kjærkommen for Post-Erna-Høyre som rennasjedå på telttur.

Alt dette stammer fra de eksplosive Epstein-filene. Hvis du er nevnt der, eller er tittgjengde med noen som er nevnt der, er du i trøbbel. Ine Eriksen Søreides største utfordring skulle være at hun kanskje er litt for privat, litt forsiktig og ikke en sånn som vil sykle på trehjulssykkel i fjernsynet på lørdagskvelden, snakke ut om den tunge tiden i VG i helgene og generelt bjuda på.

Så kom Epstein-sløret og la seg over henne.

Dette sløret hang ikke veldig tungt over landsmøtet til Høyre. Det er heller ikke problemet. Fulltidshøyrefolkene folkene kommer – med nokså stor sannsynlighet – til å stemme på Høyre når de får sjansen.

Men hva med de andre? Hva vil de tenke alle de titusenvis av velgere som må komme tilbake til Høyre for at de skal bli noe mer enn pallfyll i norsk politikk?

Urettferdig

Det oppleves ganske sikkert litt urettferdig at det er Søreide som må svare på tusen spørsmål når de gamle Ap-kanaljene Jagland og Rød-Larsen forskanser seg bak advokater. Men sånn er det, og Søreide skal ha for at hun svarer på spørsmålene. Mens svenske kvinner ploget seg til stadig nye fall i OL, stilte den ferske Høyre-lederen med litt mye klister under skiene til pressekonferanse på Jessheim.

Spørsmålene hun fikk fra ulveflokken handlet om omstilling, skole, eldreomsorg og skattepolitikk.

Neeei da, alt handlet om Mona Juul, Epstein, Mona Juul, Børge Brende og Mona Juul. Hun svarer og svarer og svarer. Synden hennes framstår ikke som utilgivelig. Tiden vil vise om det finnes nåde, eller om det er flere spøkelser i de gamle skapene i Utenriksdepartementet. Den samme tiden vil vise om Søreide kan gjøre det hun mest av alt vil:

Få Høyre opp av myrå.

For akkurat nå er de står, te kness i sorpa.

Det tok ganske lang tid fra Erna Solberg ble valgt som Høyre-leder til hun ble StjErna. Man blir ikke hest av å gå inn i en stall, og man blir ikke populær bare man er Høyre-leder.

Men statsminister må man nesten bli.

Denne helgen hadde TV 2 en statsministermåling. 12 prosent sier de vil ha Søreide. Det er færre enn antallet som vil stemme på Høyre. Søreide har en formidabel jobb foran seg, og hun har bare tiå og veien. Valgene kommer tett, de kommer fort, og de må nesten vinnes hvis Søreide skal bli noe annet enn en mellomleder før Ola Svenneby med sin strenge Justin Trudeau-sjarm tar over.

Best i vest

En av mine utallige svakheter er at jeg liker Høyre-folk. Inni de dobbeltspente dressene og buksedraktene er det mange fornuftige, tenkende folk som gjerne er impulsive bare de får tenkt seg godt om. Problembeskrivelsene er ganske gode, så er det noen ganger litt vanskelig å få tak i nøyaktig hva som skal gjøres. Det er jo så komplisert alt sammen.

Når Frp vil kappe høyrehånden av kjeltringene, og de røde vil ha handlingsplan med musikkterapi og keramikk, vil Høyre stramme litt til, beholde litt, endre litt og klart og tydelig si at dette er komplisert.

Det samme i skolen. En litt veik skole trenger rengjøring, men skolebarna skal ikke ut med vaskevannet. Sånn er jo Høyre. Forandre for å bevare. Akkurat nå haster det mest med å forandre nesten alt for å bevare velferdsstaten. Da Ine Eriksen Søreide var på besøk hos Aftenbladet tok det ikke lang tid før hun begynte å synge tidens refreng: Norge har snart mer utgifter enn inntekter.

Noko må gjerast.

Parykk

Kanskje må vi gjøre noe med sykelønnsordningen. Høyre er tydelige i sitt «tja». Byråkratiet kan ikke fortsette å være en gjærdeig som bare eser ut. Det norske skattesystemet jobber mot dem som skal løse 1000-kronersspørsmålet «hva skal vi leve av etter oljå?».

Alt dette vil Søreide jobbe med, når/hvis sløret forsvinner.

I talen sin sa og gjorde hun det meste riktig. Varme, litt ekte tårer, videreføring av Erna-retorikk à la «det må jo være grenser for politikk», litt strammere på ja til EU, masse klassiske Høyre-ting og kanskje viktigst av alt: Avkrefte ryktene om at hun bruker parykk.

Og ligavel.

Akkurat nå handler det om å komme seg ut av Mona Juul og Epstein-uføret. Hvis det blåser over, begynner den virkelige kampen for trikketrioen Ine Eriksen Søreide, Henrik Asheim og Ola Svenneby: Å vinne tilbake kysten og Vestlandet. Det var der de tapte valget, blant folk uten tilgang til trikk, hos folk med oljehjelm, hos folk med stor gård og dieselbil og hos folk som vet at «merd» er noe man har fisk i, ikke et stygt ord på fransk.