Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre mer

Bakgrunnen var at mens vi allerede merker konsekvensene av klimaendringene i Norge, så klarer ikke Stortinget å samles om en strengere klimapolitikk.

«Det er et paradoks. For aldri før har varsellampene blinket sterkere. Og aldri før har behovet for store klimakutt vært større,» skriver lederen så riktig videre. Så hvorfor skjer det da ingen ting? Hvorfor faller tilsynelatende interessen for klima hos velgerne? Og hvem har ansvaret for at dette skjer?

Åpen

Dessverre ser vi stadig oftere at pressen er mer opptatt av å vinkle nyhetene negativt, enn å gi folk håp og tro på framtiden. For eksempel bygges det for tiden et narrativ om at interessen for klima og natur hos folk flest har falt. Senest på Dagsrevyen onsdag 11. juni, hevdes det at «Folk er mindre opptatt av klima enn før, viser det seg.» Men det er en feilslutning.

Bakgrunnen er ferske data fra Norsk Medborgerpanel som viser at klima er falt til tredjeplass på folks toppsaker til valget. Men det betyr ikke at vi er mindre engasjert. Faktisk viser dataene fra undersøkelsen at andelen nordmenn som er «Svært bekymret eller bekymret for klimaendringer» har stått stabilt på 45 prosent siden 2022. I undersøkelsen Sustainable Brand Index, som måler «hva nordmenn snakker om», falt klima til tredjeplass i 2024. Men prosenten som snakket om klima gikk likevel opp fra året før og holder seg på samme nivå, 45 prosent her også, i 2025. Tyder det på mindre engasjement?

Jeg tror man skal vokte seg vel for å si at ikke klima og natur kommer til å bli viktig i høstens stortingsvalg. I WWF Norge sin naturundersøkelse svarer 54 prosent av respondentene at natur og klima er svært viktig eller viktig for dem når de skal stemme.

Så er det riktig at engasjementet hos de unge faller. Skyldes det bare at gutta går mot høyre, eller skyldes det også at mange har gitt opp?

– Jeg protesterte masse for klima før, men så skjedde det ingenting. Jeg tror folk ble litt lei, sa Sara Marie Langholm (20), til Fvn i november 2024. Jeg tror hun har rett. Vi mister ikke de unge fordi klima er stort, skremmende og vanskelig, men fordi vi voksne ikke gjør noe.

Under Miljøukas offisielle åpningsfest holdt jeg åpningstalen, og ledet en panelsamtale med blant annet varaordfører, kommunedirektør, lederen av ungdommens fylkesutvalg og representanter for næringsliv og sivilsamfunn. En av årsaken til at jeg takket ja, var at jeg alltid har sett på Kristiansand som en ledende kommune i Norge på miljø. Men nå er klimamål og budsjetter justert og redusert. Så hvordan blir det framover? Skal Kristiansand beholde ledertrøya, eller bli nok en by der klima og natur taper på kompromissets alter?

Temaet for panelsamtalen var: «Hva må vi gjøre for å hindre at viktige tiltak for å ta vare på klima, miljø og mennesker blir droppet, fordi det tilsynelatende er andre ting som er viktigere nå?»

Min oppsummering av svarene er dette:

• Vi er nødt til å samarbeide mer og bedre for å få det til

• Det offentlige og næringslivet er nødt til å gå foran og gi folk mulighet til å leve grønnere liv

• Offentlige innkjøp er svært viktige for å få fart på det grønne skiftet

• Klimamål er ikke bare noe vi finner på, de er en forpliktelser vi må jobbe mot

• Folk vet hva som er problemet, vi må bli flinkere til å kommunisere løsningene vi faktisk jobber med på en positiv måte.

Så får vi håpe at dette ikke bare blir ord uttalt på Verdens Miljødag, men handlinger som faktisk bidrar til å påvirke Kristiansands og verdens miljø i en positiv retning.

Undertegnede og kommunedirektør Camilla Dunsæd avsluttet Miljøukas åpningsfest med å skrive om Blekkulf sitt forslitte slagord: «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt.» Et uttrykk jeg lenge har mislikt fordi det har blitt en unnskyldning på alle samfunnsnivåer til å gjøre akkurat det: Litt.

Men litt er for lite. Og heldigvis er kommunedirektøren enig, slik at den sørlandske versjon nå lyder: «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre mer!»

Tenk om politikere og næringslivsledere i Kristiansand og Agder kunne stille seg bak denne fanen og faktisk gjøre mer for å skape en god, trygg og morsom framtid for alle. Tenk om politikere og næringslivsledere i Kristiansand og Agder sammen kunne bestemme seg for å bli et framtidsfyrtårn for hele Norge, med Fædrelandsvennen som fyrvokter. Det hadde vært saker!