Ingenting blir som denne dagen

1 month ago 53

Fulle tribuner under det dramatiske storbakkerennet i Granåsen lørdag kveld.

KOMMENTAR: Vi kommer ikke lenger unna det Granåsen skulle være enn det vi så denne lørdagen.

Publisert: 08.03.2025 22:42 | Oppdatert: 08.03.2025 22:53

GRANÅSEN: Fem OL-gull var ikke nok.

14 VM-gull var heller ikke tilstrekkelig.

Men da det 15. VM-gullet var på plass, det sjette på seks forsøk under VM på hjemmebane, på femmila, den mest prestisjefylte distansen av dem alle, da skjedde det.

Da brast demningen.

Johannes Høsflot Klæbo tok sitt sjette VM-gull foran over hundre tusen tilskuere i Granåsen.

Langt om lenge, etter å ha gitt seiersintervju på seiersintervju til medier fra ulike land, fikk Johannes Høsflot Klæbo se Adresseavisens film av pappa Haakon i det gullet ble sikret.

Faren var synlig rørt, og jammen kom tårene også hos sønnen, den 28 år gamle VM-kongen.

Jeg har sett Klæbo hundrevis av ganger i slike settinger, i NM, verdenscuprenn og i mesterskap. Han har alltid svart godt for seg. Saklig, høflig, ofte fornøyd, en sjelden gang skuffet.

Han har aldri vridd seg unna, men han har heller aldri uttrykt et spesielt stort følelsesregister.

Men midt i mixed zone denne lørdagsettermiddagen fortalte synet av en tydelig rørt verdensmester at dette var noe annet.

Noe helt spesielt.

Noe han aldri kommer til å gjenoppleve.

1 av 7Foto: Richard Sagen

For det blir aldri større. Han kommer fortsatt til å gå gode skirenn. Han kommer fortsatt til å vinne.

Men det blir aldri som denne dagen, 8. mars 2025, da over hundre tusen hadde tatt turen fra Midtbyen, Trøndelag, resten av Norge og noen også fra utlandet, og opp til området der Klæbo har trent i år etter år, lekt seg på ski og kjørt tøffe intervalløkter. Alt det som har brakt ham dit han er nå.

Kort tid etter Klæbos tårer gikk Jørgen Graabak, den flerdobbelte OL-mesteren, inn til sølv på den avsluttende kombinertdistansen, i sitt siste VM.

Han ble kun slått av Jarl Magnus Riiber, som kronet en eventyrlig karriere med sitt ellevte gull.

Jørgen Graabak tok VM-sølv i Granåsen lørdag ettermiddag.

Også det skjedde foran et folkehav i Granåsen.

Det er slikt kombinertutøvere ikke opplever på norsk jord.

Og så, i godværet som endelig var kommet til Trondheim, forflyttet titusener av mennesker seg fra langrennsarenaen til hoppskåla.

Det var storbakkerenn, og aldri tidligere i mesterskapet har det vært så stappende fullt av tilskuere i den nye Granåsen-bakken.

Et tankekors:

Det kommer med all sannsynlighet aldri til å bli det senere heller.

Fordi det som skjedde denne dagen, som da Marius Lindvik tok imot jubelbrølet etter å ha hoppet inn til ledelse i andreomgangen, var helt ekstraordinært, på absolutt alle måter.

Marius Lindvik jublet først, men så ble gleden snudd til fortvilelse da han og Johann André Forfang ble disket.

Gang etter gang, når milliardkostnadene er blitt problematisert, har de ansvarlige poengtert at Granåsen skulle være et hverdagsanlegg, for folk flest fra mandag til søndag året gjennom.

Ikke en arena for skirockekonserter, som samtlige tre konkurranser var denne lørdagen da alt klaffet.

Men, som det ble sagt: Anlegget skulle lånes ut til VM.

Veldig sjelden, jeg vet knapt om jeg hørte det, ble VM-investeringene argumentert med folkefestene som den vi har opplevd denne lørdagen.

«En to uker lang skifest» ble sagt med et klart negativt fortegn.

Det virket nesten som det ikke skulle snakket høyt om.

Det kan vi godt gjøre om Trondheim skal ta på seg lignende arrangementer i fremtiden.

Johannes Høsflot Klæbos kjæreste Pernille Døsvik ser VM-kongen ta imot sin sjette gullmedalje sammen med et folkehav i Granåsen.

Fordi det som skjedde i Granåsen-anlegget og i skogen rundt på den superlørdagen dette ble, har stor verdi.

Det var dager som dette som lyste opp pariserne under OL sist sommer, som samlet en befolkning hvor kritikken mot mesterskapet var sterk i forkant.

Det er fester som dette som også gjør hverdagene enda bedre.

Og så kan vi naturligvis problematisere.

Johann André Forfang ble i likhet med Marius Lindvik disket.

Hoppanlegget, der slovenske Domen Prevc til slutt vant, der norske Lindvik og Johann André Forfang toppet dramatikken ved å bli disket, var bortsett fra under storebakkerennet på lørdagskvelden, aldri skikkelig fullt.

Anlegget ville aldri ha blitt bygget om det ikke var for ski-VM.

Så var det verdt det?

Det vil av og til bli arrangert store langrenn, kombinertrenn og hopprenn også i årene fremover i Granåsen, men det blir aldri av det formatet vi har sett de siste dagene, med mindre norsk skisport skulle samle seg om Trondheim som VM-arrangør nok en gang.

Argumentet for at det var verdt investeringen, i tillegg til at barn og voksne kan gå i skiløypene når som helst, og de som er dyktige nok kan benytte hoppanlegget til trening og konkurranser, er de festdagene vi har vært gjennom.

Hvor denne lørdagen blir stående som den aller beste.

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.

Av de over hundre tusen som var på plass, må noen ha blitt inspirert. Den må ha skapt minner som for mange varer livet ut, som kanskje gir lyst til å engasjere seg i idrett eller annet frivillig arbeid.

Kanskje satt det til og med en ung Johannes Høsflot Klæbo i en meis oppe ved Søremsåsen og fikk tent en gnist som blir begynnelsen på en fremtidig idrettskarriere.

Ingenting blir igjen som denne dagen i Granåsen.

Ikke for Klæbo, ikke for Graabak, ikke for VM-ledelsen og heller ikke for alle tilskuerne.

Men opplevelsene og minnene dagen skapte er med på å forsvare alle ressursene som er lagt i dette prosjektet.

Read Entire Article