Inntrykket mitt er at motstrøms meninger ofte tas ut av kontekst

En av pressens viktige oppgaver er å verne om ytringsfriheten og ivareta den offentlige debatten. Per Edgar Kokkvold, tidligere redaktør og generalsekretær i Norsk Presseforbund, har vært en prinsippfast forsvarer av ytringsfriheten. Han har ofte sagt at ytringsfrihet er retten til å si det andre ikke vil høre. Midt i karikaturstriden var han en av de få som sto opp for retten til å publisere tegningene.

Det gjorde sterkt inntrykk å høre han, i filosofen Voltaires ånd, si at selv om han kunne være dypt uenig i det som ble sagt, ville han til sin død forsvare retten til å si det. Jeg savner flere slike redaksjonelle stemmer i Fædrelandsvennen.

Terskelen for å delta i samfunnsdebatten er høy. En undersøkelse NRK gjorde viste at nesten halvparten av unge voksne mellom 19 og 39 er redde for å si hva de mener i frykt for reaksjoner fra andre.

Sosiale medier har både gitt alle en mulighet til å bruke stemmen sin og samtidig bidratt til å gjøre terskelen for å delta i samfunnsdebatten høyere. Til og med den mer ansvarlige debatten i redaktørstyrte medier domineres av gjengangere. Det er et demokratisk problem, og det er prisverdig at Fædrelandsvennens UNG-prosjekt forsøker å endre dette.

Fædrelandsvennens redaksjonelle involvering i kommentarfeltet har også vært svært positiv. Jeg er takknemlig for den viktige ryddejobben som skjer der. Men hva med det som settes på fronten? Hva med å stille flere kritiske spørsmål til de som forsøker å stoppe meningsmotstanderne sine også, og ikke bare videreformidle hylekoret? Særlig i kontroversielle temaer som for eksempel abort.

Den overveldende informasjonsstrømmen vi forholder oss til både i sosiale medier og redaktørstyrte medier bidrar til at man mister oversikten. Dette kan også heve terskelen for å ytre seg, for tenk om man tar feil? Selv om jeg underviser i journalistikk, har jeg ikke full oversikt over alle saker i Fædrelandsvennen.

Likevel: Det etterlatte inntrykket mitt er at motstrøms meninger ofte tas ut av kontekst, spisses, misforstås og noen ganger latterliggjøres heller enn å verdsettes - også i redaktørstyrte medier. Og hva hvis man sier noe feil, uttrykker seg klønete eller skifter mening? Da blir det raskt en klikkvinnende overskrift som blir stående for alltid - og ikke kan siteres ofte nok.

Stiftelsen Fritt Ord undersøker i høst for fjerde gang hva som er status for ytringsfriheten i Norge. «Det snakkes mye om å bekjempe hets, men det er like viktig å bygge en kultur der det er greit å være uenige og å skifte mening», sier prosjektleder Kjersti Thorbjørnsrud i en pressemelding. I en tid der det er blitt mer og mer vanlig å trekke seg unna meningsmotstanderne sine, er journalistikkens ansvar for å legge til rette for meningsmangfold og ytringsfrihet blitt større og viktigere.

God journalistikk kan hjelpe oss å bevege oss nærmere hverandre, slik at vi slipper å rope for å nå frem til de vi er uenige med. Vi kan alle uttrykke oss klønete, og vi kan lære både av egne feil og av meningsmotstanderne våre. Derfor er det viktig at journalistikken hjelper oss å forstå hvorfor noen svømmer mot strømmen. Det kan jo hende de har et poeng.