Israel gjør som Hamas ønsker

Statsminister Benjamin Netanyahu, regjeringen, etterretningstjenesten og de militære ble bokstavelig talt tatt på sengen i de tidlige morgentimene da 6.000 Hamas-krigere angrep på 119 steder og drepte nærmere 1.200 Israelere, tok med seg 251 gisler og etterlot seg flere enn 3.400 skadde mennesker. Alt dette mens 4.300 raketter fra Gaza landet i Israel.

Familiene kunne følge med på angrepet på sine PC-er hjemme, mens de unge Hamas-krigerne med videokameraer og mobiltelefoner streamet det som skjedde. Angrepet på Be´eri kibbutz er et eksempel. Her bodde venstreorienterte israelske peacenics nær grensen til Gaza. Canadiskfødte Vivian Silver samarbeidet med folk i Gaza om å kjøre syke palestinske barn til hospitaler i Israel. Hun var grunnlegger av fredsinitiativet Women Wage Peace og styremedlem i menneskerettighetsgruppen B´Tselem. Vivian ble brent levende i sitt hjem, ifølge den amerikanske, ikke-jødiske journalisten Douglas Murray. På en musikkfestival i nærheten ble 364 ungdommer drept og 40 tatt som gisler.

Da israelske myndigheter samlet seg etter angrepet, hadde de bare dårlige løsninger å velge mellom. De ville kunne kritiseres uansett hva de gjorde. Utfordringen var å velge det minste onde. Nå, i begynnelsen av august 2025, med en utbombet Gaza-stripe, med flere enn 60.000 drepte og en truende sultkatastrofe, synes det klart at Benjamin Netanyahu ikke valgte den minst dårlige løsningen. Tvert imot; det er vanskelig å se for seg en verre løsning, først og fremst for palestinerne i Gaza, men også for Israel selv.

Verdenssamfunnet, med unntak av Trumps USA, har fordømt Israel på det sterkeste, akkurat slik Hamas-lederne i sine avkjølte salonger i Qatar hadde håpet, tror jeg. For dem handler krigen først og fremst om å erobre verdensopinionen. Her råder en nærmest ufattelig kynisme på begge sider. Israels krigføring på Gazastripen savner sidestykke i nyere tid, og selv om Hamas-lederne kanskje ikke helt hadde forutsett de enorme ødeleggelsene, kalkulerte de sikkert med betydelig tap av palestinske menneskeliv i den responsen de visste ville komme. Netanyahu måtte vise handlekraft etter den største sikkerhetstabben i israelsk historie.

Samtidig har krigen i Gaza avledet oppmerksomheten fra Netanyahus politiske og juridiske problemer. Krigskabinettet som ble dannet 12. oktober, 2023, ble oppløst i juni i fjor. Nå er Netanyahu i klørne på to små, ytterliggående partier; Otzma Yehudit og Noam. Spesielt Otzma Yehudit ønsker at Israel skal annektere Gaza og legge til rette for utvandring av palestinere og innvandring av jøder her. Noam vil at Gaza skal renses for det de kaller farlig idelogi og fiendtlig islam. Begge småpartiene har truet med å forlate regjeringen om ikke deres synspunkter blir tatt hensyn til, spesielt når det gjelder Gaza-krigføringen.

Skulle en regjeringskrise inntreffe, vil Netanyahu kunne stilles for retten. Han har hatt korrupsjonsanklager hengende over seg lenge. Han skal ha mottatt luksusgaver i bytte mot politiske fordeler. Han er anklaget for, i sin tid som kommunikasjonsminister, å ha gjort avtale med avisen Yedioth Ahronoth om å svekke konkurrenten Israel Hayom i bytte mot positiv omtale i Yedioth og han skal ha gjennomført reguleringer for telekommunikasjonsselskapet Bezeq mot at nyhetsnettsiden Walla ga Netanyahu positiv dekning. Bezeq og Walla har samme eier.

Sultkatastrofen i Gaza den siste tiden har utløst hektisk diplomati på høyt nivå. I New York har FN holdt en internasjonal konferanse om en fredelig løsning på Palestina-spørsmålet og en mulig to-statsløsning. Sikkerhetsrådet har også holdt møter med krav om løslatelse av gisler og uhindret tilgang til humanitær hjelp.

På samme måte som TV-bilder fra sultkatastrofen i Nord-Etiopia for 40 år siden ga støtet til Band-Aid og Live Aid, som utløste aksjonen USA for Africa og sangen «We are the World», kan det se ut til at verdenssamfunnet nå engasjerer seg i Gaza, etter nye TV-bilder av utsultede barn. Selv om et av bildene viser en avmagret gutt som også lider av andre sykdommer, er det klart at Israel bruker sult som våpen i denne konflikten.

Det kan hende at Gaza-krigen nå går mot en avslutning, men palestinaspørsmålet forblir like uløst. En to-statsløsning har vært foreslått og drøftet så lenge Israel har eksistert som moderne stat. I 1947 aksepterte den jødiske ledelsen FN resolusjon 181, mens den arabiske siden avviste den. Nå finnes det grupperinger på begge sider som arbeider for en todeling av området, men de sterkeste kreftene i Israel og i Palestina ønsker ikke en slik løsning. Derfor tror jeg at vi, også etter at forholdene i Gaza har normalisert seg, kommer til å se mer av det samme som vi har sett siden 1948.