Israel i stormens sentrum: Mellom amerikansk press og regionalt raseri

Tiden er derfor moden for å strekke ut en hånd og reetablere tillit og kontakt med moderate krefter i Israel, skriver Ingrid Vik. Bildet viser Benjamin Netanyahu, Israels statsminister. Foto: Ronen Zvulun, Reuters

Et nytt politisk landskap vokser frem i kjølvannet av krig og tretthet. Der finnes også et håp – om forsoning, ansvar og en ny kurs for regionen.

Israels politiske veivalg de neste årene vil ha stor betydning for mulighetene for fred i Midtøsten. Europeiske land bør derfor støtte politiske og sivile krefter i Israel som arbeider for stabilitet, regionalt samarbeid og sameksistens med palestinerne. Det er i alles interesse – også vår egen.

I kjølvannet av en skjør våpenhvile og et enda skjørere håp om fred forbereder Israel seg nå på valg. Israelerne skal velge en ny regjering i et valg som først og fremst handler om hvem som skal eie fortellingen om angrepet 7. oktober og dets brutale etterspill.

For statsminister Benjamin Netanyahu står mye på spill: Han forsøker nå å fraskrive seg ansvaret for den største sikkerhetssvikten i landets historie og for en krig som har utløst internasjonal fordømmelse og usikkerhet for den jødiske diasporaen.

En av grunnleggerne av den israelske protestbevegelsen sier til meg at det er et skjebnevalg mellom «et teokratisk, illiberalt system som lever ved sverdet, eller et demokratisk og liberalt system som søker fred».

Trumps avtrykk

De siste ukene har rystet israelsk politikk. Presset fra administrasjonen til den amerikanske presidenten Donald Trump-administrasjonen i forhandlingene med Hamas har i praksis tvunget frem en situasjon.

Den mest høyrenasjonalistiske regjeringen i Israels historie har signert en 20-punkts avtale med formuleringer om en mulig palestinsk stat og avståelse fra annektering av Gaza. Trump truer nå med å trekke all støtte til Israel hvis de annekterer mer av Vestbredden. Retorikken markerer nye takter og en ny fase i Israels forhold til USA, dets naboland og i konflikten med Hamas.

Taktskiftet i forhandlingene kom i kjølvannet av Israels angrep på Hamas-ledere i Doha 9. september. Det skapte sjokkbølger i gulfstatene og frustrasjon i Washington. På sosiale medier tok Trump avstand fra angrepet og kalte Qatar en nær partner og alliert.

Kort tid etter var Netanyahu på møte i Det hvite hus, hvor han måtte beklage overfor Doha på telefonlinje fra det ovale kontor. På pressekonferansen etter møtet erklærte Trump at Israel sa ja til den amerikanske fredsplanen. En plan som altså inkluderer politikk som Netanyahu iherdig har motarbeidet i sine snart 40 år i israelsk politikk, 17 av dem som statsminister.

Det viser at Israel ikke lenger kan diktere premissene, men må tilpasse seg nye geopolitiske realiteter. Mektige land som Saudi-Arabia har gjort en palestinsk stat til forutsetning for videre utvikling av de såkalte Abraham-avtalene fra 2020, som handler om normalisering mellom Israel og en rekke arabiske land. Initiativet har som mål å styrke regional stabilitet, samle USAs allierte mot Iran og fremme økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeid i regionen.

Egypts rolle

Når amerikanerne nå forventer at de arabiske landene skal ta hovedansvaret for sikkerhet og gjenoppbygging på Gaza, er det del av den samme logikken som ligger til grunn for Abraham-avtalene. Det pågår nå et intenst arbeid for å etablere en internasjonal sikkerhetsstyrke til Gaza med mandat fra FN. Dersom man lykkes, vil den trolig ledes av Egypt med partnerland fra muslimske land i og utenfor regionen.

Mange i Israel håper at valgkampen som nå er i gang, ikke bare markerer slutten på krigen, men også slutten på Netanyahus æra i israelsk politikk. Regjeringen har ligget under på meningsmålingene siden lenge før 7. oktober 2023, og israelere flest vet at det var amerikanerne, ikke deres egen regjering, som fikk slutt på krigen og gislene hjem.

Målinger viser også at de høyrenasjonalistiske partiene svekkes: Finansminister Smotrichs religiøse sionistparti ligger under sperregrensen. Sikkerhetsminister Ben-Gvirs høyreradikale parti «Jødisk makt» taper mandater.

Potensial for ny kurs

Samtaler med dem som søker endring i Israel, gir forsiktig grunn til håp. Organisasjoner, forskningsmiljøer, politiske aktører, gisler og deres pårørende, sivilsamfunnet og aktivister. Blant disse finnes mange som arbeider for et samfunn der israelere kan leve trygt, men også rettferdig, side om side med palestinerne. 70 prosent støtter ifølge målinger våpenhvilen og hovedlinjene i Trumps fredsplan. I denne krigstrettheten finnes et potensial for endring og ny politisk kurs.

En fremtidig fredsprosess krever endring i hele Midtøsten. Palestinerne har hatt mange retoriske venner, men få reelle strategiske støttespillere. Nettopp derfor hviler et særlig ansvar på landene i regionen. Det handler om mer enn å gi økonomisk støtte og sikkerhetsgarantier, men også om å etablere en ny fortelling som rommer både jøders og palestineres tilhørighet og plass i regionen og sine land.

Norge har vært blant de tydeligste kritikerne av Israels krigføring på Gaza. I den opphetede debatten skilles det ofte ikke mellom Israels politiske ledelse og vanlige israelere, heller ikke de som står på gaten og vil ha slutt på krig.

Strekke ut en hånd

Jeg ser ofte språkbruk der israelere, eller til og med jøder, omtales som én samlet gruppe med én mening om palestinere. Slik retorikk bygger ikke bare avstand, den forsterker antisemittiske strømninger i vårt eget samfunn. Tiden er derfor moden for å strekke ut en hånd og reetablere tillit og kontakt med moderate krefter i Israel. Det er i vår interesse, også strategisk, økonomisk og ikke minst sikkerhetsmessig. Slik vi erfarer når man må stenge luftrommet over Trondheim i forbindelse med 100-årsmarkeringen for Det mosaiske trossamfunnet. Våpenhvilen til tross, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vurderer fortsatt trusselnivået mot jødiske mål som skjerpet.

For israelere er det også viktig fordi isolasjon og internasjonal fordømmelse i praksis har styrket den ekstremistiske høyresiden og svekket det Eran Rolnik i Haaretz beskriver som «det andre Israel» – et Israel som ikke reduserer «de andre» til en trussel, men som tar ansvar for egne handlinger.

Etter mange års arbeid i konfliktområder er min erfaring at åpenhet og støtte fra utsiden faktisk gjør en forskjell. Det kan slå sprekker i den kompakte motviljen mot omverdenen som preger deler av det israelske samfunnet etter år med okkupasjon, terror og krig.