Ja, jeg synes synd på henne

Frivillig barnløshet får for lite plass i det offentlige ordskiftet, sa Hanne Leland i Aftenposten i påsken. Hun mente at det var et tabu. Den samme påstanden fremmer hun i en kronikk i VG denne uken.

Det er ikke sant. Enhver avis og ikke minst NRK intervjuer stadig vekk en eller annen kvinne som har bestemt seg for ikke å ha barn – og som hevder det er tabu.

Men når noe er sagt nok ganger i landets største medier, er det ikke lenger tabu.

Det er mainstream.

Likevel kan det virke som enhver barnefri kvinne i ethvert intervju må nevne ikke bare at det er tabu, men også hvor mye de liker barn eller at de har tantebarn som de elsker høyt.

Også Leland var gjennom denne pliktøvelsen i Aftenposten. Barna er fantastiske, sa hun. Det er noe vrøvl. Barn er mennesker – noen er fantastiske, og noen er mindre fantastiske.

MED UNGENE: – Det er absolutt ikke noe annet forhold som er like verdifullt, skriver Sanna Sarromaa, her med sittt da nyfødte fjerde barn. Foto: Line Møller / VG

Jeg har barn, så jeg slipper å si noe så banalt som at jeg liker barn. Og det gjør jeg heller ikke. Jeg liker først og fremst egne barn, og ikke alltid dem heller.

«Mange mennesker knytter sterke og meningsfulle bånd til venner, naboer og andre familiemedlemmer, og disse kan være like verdifulle som forholdet mellom foreldre og barn», skriver Leland videre i VG.

Der ligger uenigheten: Her uttaler Leland seg nemlig om noe hun ikke kan vite nettopp fordi hun ikke har barn.

For det er absolutt ikke noe annet forhold som er like verdifullt og like sterkt som forholdet til ens egne barn.

Jeg får lyst til å håpe at Leland faktisk får et barn og så sammenligner dette forholdet med alle sine andre forhold. Da kan vi diskutere det.

Enn så lenge fortsetter jeg å tenke at det bare er barna sine man vil dø for. Det sier noe om styrken – og den biologiske urkraften som ligger bak.

Vi mennesker er ofte er bedre på kortsiktige avgjørelser enn på langsiktige. Det er veldig få som begynner med pensjonssparing i 30-årene.

Når det gjelder barn, behøver man ikke nødvendigvis dra scenariene helt til gamlehjemmet der ingen besøker de barnefrie, men hva skjer når den barnefrie kvinnen er 45, 55 og 65?

Jeg kan ikke vite at akkurat Leland ikke blir lykkelig slik, men jevnt over blir det vanskeligere med alderen å skape mening i livet. For mange ufrivillige barnløse er dette en av livets store utfordringer.

Men hva som er frivillig og hva som er ufrivillig vet man ofte ikke før det er for sent.

Ikke at livet med barn er så deilig hele tiden. Det er dyrt å ha barn. Som individ har man ikke noen direkte fortjeneste av det.

Jeg kan ta meg selv i å tenke at barnetrygden er en vits og at barnehagens planleggingsdager gjør et innhugg i inntekten. Eller i å ønske et samfunn der man har null inntektsskatt etter tre barn.

Jeg kan også ta meg selv i å reflektere over at jeg har født de barna de selvrealiserende barnefrie som Leland trenger når de fraktes til gamlehjemmet.

MENINGEN: – Jeg har aldri ment at livet uten barn automatisk er meningsløst, men jeg tror man må jobbe hardere for å finne en mening i det barnefrie livet, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB

Det er selvsagt en selvforherligende tanke. Vi som har barn, er akkurat like store egoister som de barnefrie. Vi lager barn fordi vi har lyst.

Jeg har barn fordi jeg synes noe av det mest meningsfulle jeg gjør er å videreføre språk, verdier og tradisjoner til neste generasjon. Jeg har naturligvis aldri født barn for at det skal være nok helsearbeidere i fremtiden.

Likevel er det et paradoks at vi med den rause nordiske velferdsstaten er frikoblet fra konsekvensene av barnløshet. For små barnetall kan gi store fall i antall mennesker i arbeidsfør alder.

Selv i oljerike Norge har det store samfunnsmessige konsekvenser. Økonomisk er det stadig slik at et barnefritt liv betyr mye fritid og mye penger. Det skaper feil incentiver i et samfunn.

Nå sitter de barnefrie på de økonomiske fordelene og vi med barn på ulempene.

Det samlede fruktbarhetstallet i Norge er så lavt at det burde vært panikk i gatene. Alle partier burde for lengst ha satt ned sitt utvalg for befolkningspolitikk.

Leland vil heller løse dette med arbeidsinnvandring. Istedenfor å gidde å føde barn selv tenker hun kanskje at det er fint med filippinske sykepleiere?

La oss hente mødrene og døtrene fra andre land når vi selv er blitt for giddeløse til å føde og oppfostre?

Slike løsninger er ikke bare dramatiske – de vil endre samfunnet totalt – men også lite effektive. Arbeidsmarkedsdeltagelsen hos innvandrere er for lav, og barnetallene blir for raskt lik de norske.

Les også: Hanne Leland: Lykkelig uten barn

Jeg har aldri ment at livet uten barn automatisk er meningsløst, men jeg tror man må jobbe hardere for å finne en mening i det barnefrie livet.

Ære være dem som strever med, og lykkes med, det. Med barn behøver man ikke å stille spørsmålet engang. Ikke at man har tid heller.

Og fordi de barnefrie ofte har et hav av tid, kan de drive på med ting som jeg synes er meningsløse – som interiør, oppussing og hagestell.

Aftenpostens Frank Rossavik skrev en kommentar på påskelørdagen som handlet om hvordan han reiste rundt fra flyplass til flyplass bare for å beholde diamantkortet til SAS.

Dette kunne han gjøre, skrev han, siden han ikke hadde bil, båt eller barn.

Her har Leland og jeg en perspektivforskjell: Fra hennes perspektiv kan de barnefrie fylle livet med mange andre hobbyer fordi de ikke har barn; fra mitt perspektiv må de det.

Jeg mener selvsagt ikke at Lelands liv er mindre verdt.

Men ja, jeg synes synd på henne. Hun får aldri følelsen av å bygge en familie og kjenne på tilhørigheten den gir.

Hun får aldri ta del i stoltheten av å se barna bli store og finne sin veie egne interesser.

Hun får aldri møte de menneskene hun ville digget aller mest i hele verden.

Og nettopp fordi frivillig barnløshet ikke er et tabu, men jevnlig proklameres som et godt valg, hører også min motstand hjemme i offentlige debatt.