Jeg blir trist av å synge Alle fugler små de er, for tre av artene kan bli utryddet

DEBATT: Når barnesanger handler om fugler vi ikke lenger ser.

Den døde gråmåken og Falk Nordbø Stephansen. Foto: John Petter Nordbø

Se! Det ser ut som han sover, sier treåringen mens han bøyer seg over fuglen.
Vi har funnet en død, ung måke på plenen hos naboen, sannsynligvis gråmåke. Sønnen min vipper litt på tærne, kikker nysgjerrig på fuglen, men tør ikke å komme helt nær. Vi undrer på hvorfor den endte sine dager akkurat her, så ung og tilsynelatende sunn.
Måken forlot ikke tankene mine den kvelden. Mens jeg satt ved sengekanten for å få gutten i søvn, slo det meg at vi snakker for lite om fugler, og alle dyrene som blir borte for oss.

Gråmåkene også sårbare

For fakta er at til og med de slitsomme gråmåkene, som napper skolebollene ut av hendene våre i Stavanger en travel lørdag, er i ferd med å utryddes. Ved siste oppdatering av rødlista over truede arter ble den klassifisert som «sårbar», fordi bestanden er anslått å ha gått ned 30 til 50 prosent de siste tre generasjoner.
Den er dessverre ikke den eneste av sjøfuglene våre som sliter. Her snakker vi virkelig trist lesning: 16 av 28 sjøfuglarter i norske farvann er på rødlista.

På verdensbasis har 70 prosent av sjøfuglene blitt borte siden 1950. 80 prosent av alle norske sjøfugler har forsvunnet siden 1980.

Det er helt elleville tall. Og det går fort. Fortsetter dette kan mange arter som var helt vanlige i min barndom, være borte når sønnen min er voksen.

Barnesangen klinger hult

Ved sengekanten den kvelden synger jeg «Alle fugler små de er», om «gjøk og sisik, trost og stær» og «lerka som jubler høyt i sky». I kulturen vår står både fugler og dyr sterkt, spesielt i sanger og fortellinger for barn.
Men når tre av de fem artene jeg synger om den kvelden er på rødlista over truede arter, klinger det ganske hult. Vi gjør rett og slett for lite for å ta vare på artene vi er så glade i.
For sjøfugl-døden er ikke enestående. Det gjelder all natur. I «Living Planet Report» fra WWF Verdens naturfond fra 2024, kom det fram at verdens dyrebestander i gjennomsnitt har krympet med 73 prosent de siste 50 årene.
Hvordan ser det ut om nye 50 år? Da er sønnen min 53. Det er virkelig ikke lenge til. Naturen er i ferd med å bli borte mellom hendene våre, men det er få ting som tyder på at vi er villige til å gjøre noe med det.

I januar la regjeringen fram en handlingsplan for å ta vare på sjøfuglene. Det tok nesten et tiår fra planen ble bestilt til den ble lansert. Håpet var at planen skulle markere et nødvendig vendepunkt, men både BirdLife og Sabima mener at regjeringen svikter sjøfuglene fordi planen inneholder for få konkrete tiltak til å stoppe krisen.

Hva sier sønnen min om 50 år?

Hva kommer sønnen min til å tenke om naturlandet Norge om 50 år? Og hva skal til for at vi gjør noe som faktisk monner? Dette tenker jeg mye på.

Så langt har jeg ikke alle svarene, men det jeg kan gjøre, er å si fra. På vegne av gråmåka, sanglerka og barna våre. Hvis vi fortsetter å la naturen tape for «utvikling», vil det ikke lenger være natur å boltre seg i. Hvor fattig blir ikke våren uten fuglesang? Hvor fattig blir ikke en oppvekst uten små og store naturopplevelser?

I år er det Friluftslivets år, året hvor alle skal finne sin friluftsglede. Jeg og sønnen min har mange friluftsgleder, men jeg er redd de også står på en slags rødliste. Skal det være friluftsliv, må vi ha natur. Og skal vi ta vare på fuglene og naturen vår, trenger vi politikere og velgere som setter natur på dagsorden.

2025 er ikke bare Friluftslivets år, det er også valgår. Jeg kommer til å sette meg godt inn i naturpolitikken til partiene før jeg avlegger min stemme. For jeg har fortsatt tro på at vi kan ta vare på gråmåka, og sikre at også barna våre får rike naturopplevelser i framtida – hvis vi vil.