Jeg drømte om at en av jentene skulle forelske seg i meg

Da frostnettene kom la rimen seg på gresset. Den bittersøte duften av fotballær blandet seg med høstluften og høstgule blader. Guttene i Oddersjaa gikk på ski på rimen på gresset før snøen la seg.

Vi var ikke lenger fotballkonger i vår eventyrverden. Men det var løkkas lidenskap som skulle bære oss gjennom vinteren – drømmen om alt som kunne skje på løkka. Gatelagene pakket ned fotballskoene: Stihl fra Lund, Bayern Kongsgård. Hunt fra Kokleheia, Gimlevang fotballklubb med Arne Bang som midtbanedirigent. Byen og Fokus på Eg med Thor Håversen. Korrekt og Svarta med grusbane ved Baneheia. Tempo med Svein Mathisen og Thor Helge Stensland. Rask fra Kongsgård og Målapetitten fra Søm med Frank, Pål, Viggo og Lars Morten. Og så var det mitt Halifax med Jørg, Kjell, Phillip og «Tåa».

Fotballøkkene lå strødd over hele Kristiansand - et univers av jord, lær, stemning og lukt. Her knyttet vi vennskapsbånd som glødet, og vi drømte om å holde sammen hele livet. Noen vokste opp i et fravær av religion og politikk; jeg vokste opp med Gud og Einar Gerhardsen. Ved løkkene lå kioskene som hellige templer, der vi samlet oss etter kampene selv om lommene var tomme for penger. Og så, som på et hemmelig signal, dukket de søte jentene opp – de jeg sjelden våget å snakke med.

Vi diskuterte dem i glødende ordelag, snudde oss etter dem. Noen var så pene at de ikke trengte å si et ord. Hjertene ble fylt av sommerfugler, og vi forelsket oss i blikk og smil. Noen av jentene ble sammen med guttene på løkka, og mellom dem oppsto den uskyldige, famlende kjærligheten. Jeg drømte om at en av jentene skulle forelske seg i meg – ei jeg kunne dele en is med utenfor kiosken i Heimdalsgata der Jørg Johnsen bodde, men for dem var jeg usynlig, som en skygge i høstsolen.

Noen fikk sitt første kyss på løkka, et øyeblikk som fortsatt henger i luften. En fikk sitt første kyss i heisen i Stjerneblokka – overveldet av en lykke som fortsatt sitrer i ham, et lykkelig øyeblikk som ble til et evig minne.

Noen ganger dukket det opp gutter ved kioskene som aldri var på løkka, gutter som ikke heiet på engelske fotballag, men som hadde andre lidenskaper som kokte i dem, som drømmen om å dirigere byens symfoniorkester.

Ikke alle finner sin plass i livet; det er tilfeldighetenes fugler som styrer hvor vi ender. Noen foreldre fryktet at løkka skulle lokke sønnene bort fra Jesus. Noen foreldre ringte til trenerne Drøsdal og Mjølund i Start, for å spørre om det var trygt for sønnene deres å bli med. Foreldrene ble beroliget: Start var det tryggeste stedet på jorden, banning og alkohol var forbudt.

En kjølig høstkveld samlet byens gatelag seg til turnering på grusbanen «Innheininga» ved Svømmehallen. Thor Håversen hadde leid grusbanen for penger av Lyngstad, Parkvesenets sjef – en mann med myndighet og hjerte for ungdommen. Thor samlet inn penger fra gatelagene, og kjøpte en pokal som glitret som en sol i hendene.

Langs byfjorden speilte Lundsbroa seg, de lave blokkene og de høye trærne voktet vannet. Sjøen lå stille, som om den lyttet og ventet. Solen hang lavt og kastet lange, vemodige skygger over grusen. Måkene kretset over oss, og vi visste at noe stort var i ferd med å skje. Finalen stod mellom Fokus og Byen.

Ett mål i siste sekund avgjorde alt – keeperen fikk solen i øynene, selv med den lysegrå skyggeluen trukket godt ned. Da Thor kom for å betale, smilte Lyngstad og sa: «Denne turneringen betyr mer enn penger. Ungdommen trenger slike dager.» Thor gikk med lett hjerte, solen i ryggen og med penger i lomma.

Så kom en ny turnering bak Lund kirke. Fokus stilte denne gangen med Johnny Ekström – den svenske landslagsspilleren, innlånt da han var på besøk hos bestemora på Eg. Jentene stod langs sidelinjen, pyntet som om løkka var en scene og fest. Kjoler i pastell, duft av pubertal parfyme og nervøs latter blandet seg med lukten av varm jord og nyklippet høstgress. Jentene lo, lente seg mot hverandre og hvisket: «Åh, se på de krøllene!» og «Han er så kjekk!» Solen glitret i øynene, og lagene spilte som om hele verden så på. Det var noe nytt i luften – en følelse av at alt kunne skje. Fokus vant selvsagt.

Johnny danset over banen som en sommerfugl i solskinn, og ga oss en leksjon i fotballkunst som fortsatt lever i minnene våre. Men da seieren skulle feires, måtte Johnny dra til Tyskland for å skrive kontrakt med Bayern München. Vi så ham aldri mer, bare på fjernsynet. Men han ble værende – i oss. For spiller man fotball, kan alt skje.

Så døde vaktmesteren i Stjerneblokka. En ensom sjel som vandret i gangene og passet på at vi ikke spilte fotball inne. Hans bortgang minnet oss om livets skjørhet – og den tynne linjen mellom nå og aldri mer. Akkurat som det lille sekundet som skilte seier og tap på løkka. Så ble løkkene smalere og litt etter litt snudde man seg bort fra løkka. Det som en gang var en pulserende løkke for lek og liv, er nå stille som en forlatt scene etter siste akt. Vi som løp der uten leggbeskytter, med slitte fotballsokker, skruknotter og skrubbsår på knærne og håp i blikket, finnes ikke lenger – bare minnene våre gjør.