Jeg er en israelsk pasifist. Avvist hjemme, avvist borte.

Private bilder fra teatersjef Guy Ben-Aharons hverdag. Til og med veggene har bestemt seg, skriver han. Foto: Guy Ben-Aharon

Hjemme er jeg hatet – fordi jeg er imot Israels krigføring. Utenlands er jeg ikke lenger velkommen – fordi jeg er israeler.

Siden 7. oktober 2023 har jeg befunnet meg på et merkelig sted.

Ikke på et fysisk sted, men i en slags mellomtilstand, i limbolimboI norsk dagligtale brukes limbo gjerne som en betegnelse på «det store intet» – det å befinne seg i en ikke-tilstand, utenfor og glemt. Kilde: Store norske leksikon.. Fanget mellom to verdener som begge sier: «Du hører ikke til her.»

I Israel er jeg hatet for å være motstander av en krig mange sier at de ikke støtter, men likevel kjemper i, forsvarer eller bortforklarer som nødvendig.

Utenlands er jeg ikke lenger velkommen, fordi «alle israelere er kolonisterkolonisterEn kolonist er en som deltar i grunnleggelsen av en koloni. Kilde: Det norske akademis ordbok.».

Jeg er for israelsk til å være et offer og har for mye motstand til å være en patriot. Jeg er i eksil, selv i mitt eget hjemland.

Helt siden denne krigen brøt ut, har jeg uttalt meg offentlig imot den.

Som teatersjef har jeg både regissert skuespill som har vært altfor politisk ladet til å bli satt opp i Israel, og den engelskspråklige premieren på et stykke om beleiringen av Gaza.

Jeg nektet å gå inn i hæren og har talt imot okkupasjonen i årevis.

Men ingenting av dette ser ut til å bety noe. Jeg er, og blir bedømt som, israelsk.

Vreden er ekte

Storfamilien satt rundt middagsbordet under den jødiske helligdagen shavaoutshavaoutHelligdagen Shavuot markerer både skiftet fra vår til sommer og at jødene mottok toraen ved Sinaifjellet etter utgangen fra Egypt. Feiringen foregår 50 dager etter den andre dagen i Pesaḥ, jødisk vårfest. Kilde: Jødedommen.no. da en slektning klaget over arabiske sjåfører som leverer mat på døren. «Disse araberne har kun peiling på å gjøre to ting med pakker», sa hun. «Enten stjeler dem, eller sprenger dem.»

«Du høres ut som en rasist», sa jeg.

Det var dråpen som fikk begeret til å renne over. Middagsselskapet brøt ut i debatt om krigen – en krig alle påsto at de var imot, til tross for at det ene familiemedlemmet behandler stridsskader, og en annen har vervet seg.

«Hva gjør du her overhodet?» spurte verten. «Hvilken rett har du til å uttale deg? Du har ikke tjenestegjort i hæren.»

Faren min forsøkte å forsvare meg. «Min sønn er en borger. En pasifist. Synspunktene hans er av og til vanskelige for meg å høre, men jeg respekterer dem. Dette er et demokrati. Han har rett til å uttale seg.»

Verten glefset tilbake: «Hadde dette skjedd hjemme hos deg, hadde jeg reist meg og gått. Men det er mitt hus.»

Med andre ord: Du skal dra.

Som en israelsk pasifist, hvor skal jeg gå? spør kronikkforfatteren. Bilde fra forfatterleiligheten. Foto: Guy Ben-Aharon

Bilturen hjem fra Jerusalem varte i over en time. Ingen av oss sa et ord, ikke jeg, ikke min mor, ikke min far. Stillheten satt i baksetet med alt vi ikke visste hvordan vi skulle si.

Etter noen dager fikk jeg melding fra et av familiemedlemmene fra middagen. Med de synspunktene jeg har, burde jeg si fra meg det israelske statsborgerskapet mitt, skrev han.

Men hvem er jeg til å dømme ham for det?

Han føler seg fanget i en umulig posisjon – sønnen hans er soldat og kjemper en krig han ikke støtter, traumatisert av det som skjedde 7. oktober. Vreden hans er ikke abstrakt, den er personlig, det er vern, det er ekte.

«Morderen er i rommet»

En uke senere dro jeg og min far på konsert i Tel-Aviv med Ha-Ivriot – «de hebraiske kvinnene». De fremførte sanger min far vokste opp med. Hele publikum sang med, jeg også.

Midt i et vers kom tårene. Hva vil det bli av dette språket? undret jeg. Hva vil det bli av denne kulturen? Vi har klart å ødelegge det.

Tidlig i vår deltok jeg på en europeisk konferanse for kulturledere fra hele verden. 40 deltagere møttes for sammen å forestille seg en felles fremtid.

Jeg ankom håpefull. Og dro uthulet.

Tre av deltagerne sa ikke et ord til meg, møtte aldri blikket mitt. Kun fordi jeg er israelsk. At jeg er motstander av krigen, mine kunstneriske meritter eller aktivismen min, ingenting holdt.

På den nest siste dagen, under en åpen sesjon, snakket en av dem om å føle seg psykisk utrygg på konferansen, fordi «morderen er i rommet».

Jeg skjønte umiddelbart at morderen var meg, men svarte ikke. Hva skulle jeg ha sagt? At jeg er en av «de gode»?

Et tredimensjonalt menneske

Noen få dager senere fløy jeg til Aten for å hjelpe kjæresten min – også israeler – med å starte et nytt liv. Hun forlot Israel, kunne ikke leve med hva landet vårt er blitt til. Jeg ble hos henne en stund, i hennes nye nabolag, i et forsøk på å bygge noe som lignet en hverdag.

En gresk venn som leder en NGONGONGO (Non-Governmental Organisation) er en samlebetegnelse på ikke-statlige, frivillige organisasjoner, inkludert nærings- og fagorganisasjoner. Kilde: Store norske leksikon., inviterte meg på piknik i parken. Jeg satt på pleddet ved siden av en ung artist fra Kairo. Vi snakket om Aten, om kunst. Jeg likte ham. Så spurte han hvor jeg bor.

«Mellom Israel og USA», svarte jeg.

Uten et ord reiste han seg – og gikk sin vei.

Samme kveld sa en gresk teatersjef «beklager, men jeg er veldig opprørt over situasjonen i landet ditt. Over deres folkemord».

Det opprører meg veldig også, svarte jeg, og jeg fortalte ham at kjæresten min forlot Israel på grunn av det, og at jeg har protestert og opponert mot det.

Han blunket. Jeg så hvordan fordomsmaskineriet hans kortsluttet, han ante ikke hvordan han skulle håndtere det tredimensjonale mennesket foran ham.

Overforenkling som overlevelse

Hver morgen gikk jeg tur med hunden til kjæresten min, forsøkte å føle meg som en normal person. Men jeg var omringet av graffiti og tagging.

Noen etterlyste et fritt Palestina, noe jeg støtter av hele mitt hjerte. Andre fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

«Redd et liv. Drep en sionist.»

«Når en israeler ber om kaffe, gi ham kaffe» – ved siden av en kaffekopp som dro til et fjes, sprayet på veggen med en sjablong.

Til og med veggene har bestemt seg. Disse slagordene har ikke rom for en som meg.

Jeg klandrer ingen. Jeg forstår raseriet. Grusomhetene vi nå er vitner til, livestrømmet, direkte og uavbrutt, gjør det nesten umulig å ha empati. I en verden med så mye lidelse kan overforenkling føles som en form for overlevelse.

Noe annet enn evig krig

Så spør jeg meg selv: Som en israelsk pasifist, hvor skal jeg gå?

I Israel sier de at jeg ikke hører til der, fordi jeg nekter å støtte troppene som utfører de sanseløse drapene på og utsultingen av palestinere i Gaza.

I utlandet sier de at jeg «skal dra tilbake dit jeg kom fra», at jeg ikke hører til i landet jeg ble født i, men i landene hvor forfedrene mine ble utsatt for pogromer pogromer Pogrom er et organisert, voldelig angrep på en etnisk minoritet. Begrepet brukes vanligvis om angrep på jøder og jødisk eiendom. Kilde: Store norske leksikon.og holocaust. Nyanser har ingen verdi i en verden avhengig av absolutter.

Palestinere i Gaza blir drept, sultet og fordrevet. Israelske gisler er fortsatt i fangenskap. Hver eneste dag bærer jeg byrden av disse uhyrlighetene. Jeg sammenligner ikke min lidelse med deres, men jeg tror på at dersom vi ønsker en annerledes fremtid, må det finnes rom for å snakke fra det ståstedet vi har – selv om det er i den ukomfortable midten.

Dersom det både hjemme og ute kreves troskap fremfor kritisk tenkning og renhet fremfor kompleksitet, hva slags rom er da igjen for noen som står for både israeleres og palestineres rett til land?

DissidenterDissidenterEn dissent er en person som har en egen mening eller er uenig i noe i henhold til flertallet. Kilde: Store norske leksikon. blir fortiet det ene stedet og avvist på det andre. Hvem skal da kunne se for seg noe annet enn evig krig?

Teksten er først publisert i The Atlantic. Norsk oversettelse ved Ingeborg Senneset.