Jeg er så lei av all klagingen på sykmeldte gravide kvinner!

KRONIKK: Jeg er så lei. Lei av skriverier om kvinners høye sykefravær, som om det er en slags svakhet eller en samfunnsutfordring som vi kvinner burde stå til ansvar for. Jeg er ikke bare lei. Jeg er provosert og sint.

Innsenderen ønsker å sette søkelys på utfordringer bak kvinners høye sykefravær, med vekt på gravide arbeidende kvinner, overbelastning i omsorgsyrker og familiepress. Foto: Shutterstock

I sommer gikk NAVs sjeflege, Marit Hermansen, hardt ut mot sykemeldinger i svangerskapet. Hun kom med uttalelser som at «det ikke er farlig å være sliten», og at «hvis du er sliten etter jobb, har du gjort en god jobb». Hun mente også at jobben kunne bidra til energi. Å ja, det kan nok stemme, forutsatt at man faktisk har litt energi å ta av i utgangspunktet.

Jeg har vært gravid to ganger. Begge gangene var svangerskapet preget av kvalme og hodeverk. Likevel fortsatte jeg å jobbe – ikke fordi det ga meg energi, men fordi jeg var livredd for hva kolleger, leder og kanskje legen min ville tenke hvis jeg ba om en sykemelding.

Jeg vet jeg ikke er alene. Jeg har snakket med mange kvinner som kjenner på det samme. Felles for dem er at de føler skam. Det koster mye å be om sykemelding. Det føles som om man må overbevise legen og arbeidsgiver om at man faktisk er «syk nok».

Gjennom livet har jeg fått høre at man må lytte til kroppens signaler. Men til tross for at kroppen skriker etter hvile, virker det som vi er opplært til å ignorere den og bare presse på. Samtidig er kroppen i full gang med å lage et nytt menneske – en oppgave som faktisk burde vært hovedfokus.

Det er ofte mor barnet søker

Det sies at det å gå gravid krever omtrent like mye energi som en middels krevende fjelltur, daglig. Det er et fulltidsprosjekt, uten pauseknapp. Det er ingen hemmelighet at kvinner er overrepresentert i belastende omsorgsyrker. Både sykepleiere, helsefagarbeidere og lærere gir av seg selv hele dagen – fysisk og psykisk. Man blir rett og slett omsorgstrøtt.

Og når arbeidsdagen er over, starter neste skift. Barna skal hentes. Middagen skal på bordet. Huset ser ut som en tornado har feid gjennom samtlige rom. Overstimulerte barn, som har brukt hele dagen på å navigere i krevende sosialt landskap, trenger nærhet og trøst. Når klokka bikker 20.00, starter gjerne «egentiden», som egentlig handler om husarbeid, fysisk aktivitet og kanskje også nærhet i parforholdet.

Så kan vi godt snakke om at mannen må ta mer ansvar. Det er sant, og mange menn gjør heldigvis det. Likevel er det fortsatt slik at barna ofte søker trøst hos mor. Det er ikke nødvendigvis fordi far ikke er god nok, men fordi barn knytter seg til foreldre på ulik måte. Det er fortsatt mor som blir vekket av barnet om natta. Det er mor som bærer, trøster og gir.

Hva skjer dersom far blir sliten? Hva skjer når han må være hjemme med sykt barn for fjerde gang på to måneder? Vil det påvirke karrieren hans? Vil kollegaer hviske bak ryggen hans? Flere menn jeg har snakket med sier de fortsatt møtes med kommentarer som «Kan ikke mor være hjemme i dag?» når de må være hjemme med sykt barn.

Har holdningen endret seg?

Hermansen snakker om at det har vært en holdningsendring i samfunnet – at kvinner nå lettere tenker at det er greit å sykemelde seg. Kanskje handler det ikke om en endring i holdning, men en endring i belastning. I omsorgsyrker skal man nå rekke over flere brukere og stadig flere oppgaver, samtidig som man er færre ansatte på jobb til å gjøre det.

Døgnet har ikke fått flere timer, og vi har ikke blitt roboter. Likevel skal alt bare gå. VG skrev nylig at kvinner med mer enn fire års høyere utdanning har nesten tre ganger så høyt sykefravær som menn. Det antydes at vi kanskje burde åpne for mer sosial aksept rundt deltidsstillinger. Det høres fint ut. Problemet er bare at mange ikke har råd til å jobbe deltid.

I dagens samfunn må de fleste jobbe fullt for å få det til å gå rundt. I mange yrker må man ha mastergrad for at det skal gi vesentlig økonomisk uttelling. Dermed skal kvinner både føde barn, jobbe 100 prosent og ta videreutdanning – gjerne på kveldstid – for å kunne bidra økonomisk slik samfunnet forventer. Så når Hermansen og andre undrer seg over kvinners høye sykefravær, har jeg bare ett spørsmål tilbake: Hva er det dere ikke forstår?