Jeg er skuffet. Og innmari lei. Måtte hun virkelig starte slik?

Kine Asper Vistnes (bildet) ble enstemmig valgt som ny LO-leder på LO-kongressen i Folkets Hus i Oslo 8. mai. Foto: Jonas Been Henriksen/NTB, faksimile VG/E24. Collage: Ingeborg Senneset.

Nei, takk. Krigsretorikk er det siste vi trenger nå.

«La oss gruse høyresiden!»

Dette uttalte den nyvalgte LO-lederen Kine Asper Vistnes dagen før hun ble valgt.

Min første tanke var: Måtte hun starte sånn?

Jeg kjenner på et voksende ubehag. Ikke fordi det er engasjement i politikken, tvert imot, det er nødvendig. Men fordi retorikken i økende grad bærer preg av polarisering, forakt og personangrep.

Det skaper ikke endring. Det skaper fiendebilder og splittelse.

Når kampen blir viktigere enn løsningen

Det er fullt mulig å være tydelig uten å være splittende. Å være engasjert uten å rakke ned på motstanderen. Å kjempe for sitt syn uten å nedverdige andre.

Likevel virker det som om mange politiske aktører har valgt en annen strategi: splitt og hersk. Her er noen sitater fra den offentlige debatten:

• «Røkke kan ryke og reise!» – Kjersti Bergstø (SV) i VG
• «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» – Sylvi Listhaug (Frp) i Aftenposten
• «Jeg lar meg ikke lure av Erna Solbergs (H) krokodilletårer» – Peggy Hessen Følsvik (tidligere LO-leder) i Nettavisen

Dette er ikke sitater fra nettroll eller satiriske karakterer. Dette er fra mennesker som forvalter makt, innflytelse og tillit. Mennesker som er valgt for å bygge samfunnet vårt, ikke splitte og rive det i stykker.

Polarisering er en trussel mot tillit

Polarisering er ikke bare ubehagelig. Det er farlig. For tillit er Norges viktigste nasjonalformue. Høyt tillitsnivå mellom borgere og institusjoner har gjort Norge til et av verdens mest stabile, trygge og velfungerende samfunn.

Men tilliten er skjør. Den tåler ikke langvarig eksponering for splittende retorikk og mistenkeliggjøring. Når folk slutter å lytte til hverandre og i stedet plasserer hverandre i fiendebilder, har Norge et demokratisk problem.

Ja, det finnes ekte forskjeller

Selvfølgelig skal vi ha debatt. Det finnes dype og legitime politiske uenigheter. Skal vi prioritere skattekutt eller velferd? Privat eller offentlig drift? Olje eller grønn industri?

Men det disse uenighetene krever, er analyse, nyanser, fakta og prinsipper. Ikke at man mistenkeliggjør motstandernes intensjoner eller maler dem som onde.

Det er forskjell på å kritisere systemer og å rakke ned på folk. Det er forskjell på kamp for rettferdighet og behov for hevn. Og det er forskjell på de lederne som snakker til folket, og de som snakker for seg selv.

La oss kalle en spade for en spade: Disse uttalelsene er for å få likes på Facebook, oppmerksomhet på nettavisene og applaus hos menigheten.

Hva står igjen når halve Norge skal gruses?

Jeg ble oppriktig skuffet da den nye LO-lederen innledet med oppfordringen om å «gruse høyresiden». Hva betyr det egentlig?

For hvor skal alle LO-medlemmene jobbe dersom høyresiden – altså store deler av privat næringsliv – skal «gruses»? Hvem skal starte nye virksomheter, skape innovasjon, eksportinntekter og nye jobber dersom dette er en fiende?

Det er selvfølgelig lov å være tydelig og å stå for sin politiske retning. Men når målet er å «gruse» den andre halvparten av landet, er vi langt forbi politisk engasjement. Da er vi inne i kampretorikk som splitter, stigmatiserer og forflater.

Jeg er ikke sint. Jeg er skuffet. Og innmari lei.

Jeg har ikke behov for å rakke ned på noen av de nevnte lederne. Jeg vet at mange av dem også gjør en viktig jobb, og at retorikken noen ganger kommer i affekt. Men det finnes et mønster. Og det mønsteret bør bekymre.

Jeg ønsker meg ledere som evner å holde hodet kaldt når temperaturen stiger. Som evner å formulere uenighet uten forakt. Som kan si: Vi ser forskjellig på dette – la oss forstå hvorfor og finne en løsning som alle kan leve med.

En ny standard for lederskap

Verden står i storm. Bombene faller i Ukraina og Gaza. Klimakrisen forverres. Unge mennesker mister troen på fremtiden. Børsene raser og reiser seg igjen etter ny Twitter-retorikk fra USAs president. Politiske og økonomiske systemer utfordres fra flere hold. Demokratiske land vakler.

I denne situasjonen trengs ikke mer krigsretorikk. Det trenge ikke flere floskler om «å knuse fienden». Norge trenger voksne mennesker i politikken, organisasjonslivet og næringslivet som evner å samarbeide på tvers av politiske uenigheter. Ledere som forstår at politikk ikke først og fremst handler om å vinne, men om å tjene. Tjene folket, landet og de neste generasjonene.

Det trengs en ny standard. En ny retning. En ny måte å snakke sammen på.

• Ledere som lytter for å forstå – ikke for å angripe.
• Som søker felles grunn – ikke maksimal polarisering.
• Som tenker langsiktig – ikke kortsiktig og opportunistisk.
• Som bygger broer – ikke murer.
• Som inviterer – ikke splitter.
• Som fokuserer på sak – ikke på å sanke likes.

Dette er ikke naiv idealisme. Det er praktisk samfunnsansvar. For uten tillit, dialog og samarbeidsvilje smuldrer fundamentet under velferdssamfunnet vårt.

Og det skjer ikke med et smell. Det skjer én setning av gangen.

Så spør jeg igjen: Måtte Kine Asper Vistnes virkelig starte som LO-leder slik?

Hadde det ikke vært bra og befriende om hun hadde startet med verdighet, saklighet og ansvarlig lederskap? For jeg er utrolig lei av ledere som forsøker å overgå hverandre med barnslig retorikk for å få oppmerksomhet og likes.

Teksten er basert på et innlegg på kronikkforfatterens LinkedIn-side.