Jeg gikk over målstreken til nest siste plass og kald solbærtoddy. Jeg kom aldri til å havne på noen pall.

Det gikk opp for meg at det var turgåer jeg var. Jeg kom aldri til å havne på noen pall, skriver Bjørn Anders Nymoen. På bildet er han rundt ti år. Foto: Arvid Nymoen

Aldri mer bakglatte ski. Aldri mer skirens og klister. Ingen startstrek, ingen målstrek. Kun et bål.

Jeg var ikke særlig god, men det er en fattig trøst at det fantes folk som var dårligere enn meg. Hans Erik for eksempel.

Han var i besittelse av egenskapen å gi faen selv om det brant på dass. Evnen til å koble seg av verden i en times tid mens vi andre slet med bakglatte ski og blodsmak i munnen, på vei fra start til mål i et skirenn ingen andre enn foreldrene våre var opptatt av. Ingen andre i hele verden.

Det kunne være klubbmesterskap og ære som sto på spill. Ikke for alle. Ikke for meg og definitivt ikke for Hans Erik, som startet ut tidlig. Jeg startet ut sent.

Etter relativt kort tid tok jeg ham igjen oppe i et hugstfelt. Terrenget var så ulendt og bratt at løypa var tråkket opp manuelt. Her kom ingen løypemaskiner frem.

Blodsmak i munnen

Hans Erik hadde satt seg ned på en stubbe tett ved sporet. Skiene og stavene hadde han slengt fra seg i dypsnøen. Blikket hans var festet på en elgokse i motsatt ende av hugstfeltet. Han løftet armen rolig til en stoppbevegelse og hysjet forsiktig på meg, der jeg kom oppover hugstfeltet på nye finske ski og med blodsmak i munnen.

Hans Erik satt rak i ryggen med hvilepuls og blikket låst. Han var skisportens svar på David Attenborough der han satt: «What we see here is a moose.»

Jeg stoppet opp. Var redd lyden av hjerteslagene mine skulle skremme elgen, men elgen fortsatte å gjøre det som elger gjerne gjør på et hugstfelt: spise.

Enten hadde den ikke hørt meg, eller så ga den blaffen. Jeg var uansett ingen trussel. Jeg var luft. En syltynn gutt i blå skidress på vei fra start til mål, via et hugstfelt.

Jeg har lest at elgen ser dårlig og har større tiltro til hørsel enn syn. Ergo, hjerteslagene mine var lydløse. Jeg bare trodde jeg var sliten. Det er dette som skiller en idrettsmann fra en turgåer. Der og da gikk det opp for meg at det var turgåer jeg var. Jeg kom aldri til å havne på noen pall.

Allerede i mål

Hans Erik hadde rosiner i lommen på skidressen. Han fisket opp en neve og rakte meg rosinene. Ingen av oss sa noe. Kalde rosiner som minnet om kvae.

Min bestemor pleide å tygge kvae, eller skogens egen Toy, som hun kalte det, men å tygge kvae med gebiss kan by på utfordringer, og en dag sluttet hun med skogens Toy.

Elgen på den andre siden av hugstfeltet stampet de lange bena i dypsnøen og gled lydløst inn i skogbrynet. Mett av furutopper, rogn og sikkert kvae også, når jeg tenker meg om.

Hans Erik hvisket at jeg burde komme meg i mål før jeg ble kald. Selv hadde han ikke noe hastverk. Han stakk hånden i lommen på skidressen og fisket frem de siste rosinene.

«Skal ikke du også i mål?» spurte jeg.

«Jeg er i mål allerede», svarte Hans Erik og tømte hånden med de kalde rosinene i munnen.

Mitt siste skirenn

Jeg gikk over målstreken til nest siste plass og kald solbærtoddy. Premier som drammeglass og askebeger fra Hadeland Glassverk var delt ut til de første tre over målstreken. Mest sannsynlig var de allerede hjemme. Kanskje nydusjet og med en kopp kakao i hånden. Jeg kunne ikke bry meg mindre. Hugstfeltet, Hans Erik på stubben, elgoksen og rosinene. Et øyeblikks refleksjon over konkurranse.

Det ble ingen flere skirenn på meg. Aldri mer blodsmak i munnen i en skog på hvilepuls. Rosiner og kvae i stedet for tyggegummi. Eller nei, vent. Usikker.

Varsomme skritt over en myr på jakt etter orreleik. Aldri mer bakglatte ski. Puste inn lukten av regnvåt skog på forsommeren. Aldri mer skirens og klister. Ingen startstrek. Bare skogbryn. Ingen målstrek, kun et bål.

Og på en stubbe sitter Hans Erik. «What you feel now is freedom.»