Jeg har valgt bort det tredje skiftet – ikke kjærligheten

Lene Alexandra Øien mener mange kvinner ikke er lei av kjærlighet, men av å bære ansvaret for at hverdagen og relasjonen skal fungere. Foto: Kristian Jøraanstad

Jeg har ikke valgt bort kjærligheten. Jeg har valgt bort relasjoner der én person blir prosjektleder for to voksne liv.

Det er ikke kjærligheten som sliter oss ut. Det er arbeidsfordelingen vi ikke snakker om.

Jeg har begynt å merke at det ikke er arbeidstiden som gjør folk slitne.

Det er alt som aldri blir skrevet ned.

Planleggingen. Oversikten. Følelsesarbeidet. Logistikken. Ansvaret for at livet flyter, ikke bare ditt eget, men også andres.

Det som ofte kalles det tredje skiftet.

Og jeg har tatt et ganske bevisst valg:

Jeg har valgt bort det tredje skiftet som livsprinsipp.

Ikke kjærlighet. Ikke nærhet. Ikke relasjoner. Men strukturer der én person gradvis ender opp med å bære et helt system for to voksne liv.

Det høres kanskje hardt ut. Kanskje til og med lite romantisk.

Men spørsmålet jeg stiller, er ikke om noe er romantisk.

Spørsmålet er: Hva koster det meg å være i det?

I mange år trodde jeg at dette bare var en naturlig del av relasjoner. At noen «bare gjør mer». At det jevner seg ut over tid.

Men det jeg har sett, både i eget liv og gjennom 15 år som coach, er noe annet:

Det jevner seg ikke nødvendigvis ut.

Det fordeler seg ofte skjevt og blir værende der.

Mange kvinner i dag lever med en dobbel belastning som sjelden blir satt ord på.

De jobber fulltid. De bygger økonomisk selvstendighet. De tar ansvar for eget liv. Og samtidig blir de prosjektledere i relasjonene sine.

Ikke fordi de må. Men fordi de «bare gjør det».

Fordi noen må. Fordi det sklir inn som omsorg. Fordi det ofte forventes uten at det uttales.

Resultatet er et usynlig regnskap som sjelden diskuteres:

Hvem holder oversikten? Hvem planlegger? Hvem følger opp? Hvem bærer det mentale trykket?

Over tid er det dette som sliter ut mennesker mer enn arbeid i seg selv.

Jeg er ikke interessert i å gjøre dette til en fortelling om menn mot kvinner.

Det handler om dynamikk. Om hva som skjer når én person blir operativ leder i et felles liv, og den andre blir deltager i det.

Jeg tror vi er i ferd med å få et skifte i hvordan mange kvinner tenker rundt dette.

Ikke fordi de er blitt kalde. Men fordi de er blitt tydelige.

Tydelige på hva de ikke vil tilbake til.

For ensomhet er ikke nødvendigvis det mest krevende alternativet.

For noen er det lettere enn å være i en relasjon der man gradvis mister seg selv i ansvar som aldri ble formelt fordelt.

Jeg ønsker ikke et liv uten kjærlighet.

Jeg ønsker et liv der kjærlighet ikke koster meg friheten til å være meg selv fullt ut.

Det betyr at jeg ikke lenger vurderer relasjoner ut fra intensitet eller kjemi alene.

Jeg vurderer evnen til å ta ansvar.

Evnen til å bære eget liv. Evnen til å bidra i et felles liv uten at én person blir systemet.

Et bærekraftig partnerskap, slik jeg ser det, må bestå av:

To selvstendige mennesker.

Eget ansvar.

Bevisst valg av hverandre.

Avlastning, ikke belastning.

Energi som bygges, ikke tappes.

Det er kanskje her misforståelsen ligger i dagens samtale om kjærlighet og likestilling.

Vi har snakket om likeverd i mange år.

Men vi har vært langt mindre ærlige om hvordan hverdagsansvar faktisk fordeles i praksis.

For kjærlighet er ikke bare følelse.

Det er struktur. Det er logistikk. Det er gjentatte valg, hver eneste dag.

Og derfor har jeg valgt bort det tredje skiftet som standard.

Ikke fordi jeg ikke vil elske. Men fordi kjærlighet ikke skal kreve at jeg mister meg selv.