Jeg kjente ikke Tamima

Men jeg skulle så inderlig ønske at hun hadde levd i et litt annet Norge.

BLE DREPT: Tamima Nibras Juhar (1991–2025)

Tirsdag 26. august kl. 09:17

KRONIKK: ANNE HOLT

forfatter

Tamima Nibras Juhar ble drept på jobb, i et omsorgsyrke. Hun var innvandrer til Norge, og etter å ha blitt offer for det som ser ut til å være en rasistisk, høyreekstremt motivert forbrytelse, omsluttes minnet hennes av kjærlighet og respekt.

Fra hennes nærmeste, selvsagt; familie, venner og kollegaer, men også i omtale fra folk som aldri har møtt henne, aldri har sett hva hun var, hvem hun var.

Ordfører og politi, kommentatorer og journalister, vanlige folk som meg og deg, vi får alle vantro og empati i stemmen når vi snakker om det helt utålelige tapet av et altfor ungt liv.

Det hadde vært fint om Tamima Nibras Juhar hadde fått høre dette før hun døde.

Det hadde vært fint om alle dette landets Tamimaer hadde sluppet å være gjenstand for gjentatt og ustanselig nedsnakk av «innvandrere».

Om alle barnevernsarbeiderne, taxisjåførene, bilmekanikerne, helsearbeiderne, akademikerne, husmødrene, rørleggerne, elektrikerne, lærerne, restaurantarbeiderne som ikke er født her, eller har foreldre som ikke er det … jeg vet ikke, men det hadde vært så fint om de av og til fikk høre hvor viktige de var.

Mens de levde, mener jeg.

At de kunne slippe å høre at de er del av et «feilslått kulturelt eksperiment». At de kunne slippe å være forklaringen på at «forskjellsnorge» øker.

At de kunne få en pause fra å tilhøre en «gruppe» som egentlig ikke hører til her.

Jeg skulle så inderlig ønske akkurat dette: at vi ikke hadde kommet til en periode i historien der troen på at vi kan være forskjellige og like gode på én og samme gang er «naivt», og der det er blitt stuerent å benekte eksistensen av den rasismen og den diskrimineringen folk som Tamima Nibras Juhar forteller om at de blir utsatt for.

Jeg kjente henne ikke. Men jeg kjenner oppofrende mennesker i risikofylte jobber.

Jeg kjente ikke Tamima Nibras Juhar, men jeg kjenner til hvordan det er å tilhøre en gruppe mennesker som egentlig aldri blir fullt ut akseptert, aldri helt godtatt.

Jeg kjente ikke Tamima Nibras Juhar, en smilende, norsk kvinne med røtter i en annen verdensdel, men jeg skulle så inderlig ønske at hun hadde levd i et litt annet Norge.

Og at hun, hvor hun enn måtte være nå, føler at folk i alle fall nå bøyer hodet ved tanken på hvordan hun døde.

Og hadde jeg ikke vært så gammel og desillusjonert, ville jeg vel håpet at noe godt kunne komme ut av dette. Men det gjør det ikke. Det gjør det dessverre aldri.

Men jeg sier det her, uten at det nytter, det er visstnok både dumt og naivt, men jeg sier det likevel: Jeg er glad og takknemlig for at vi har så mange Tamimaer i dette landet. De er nødvendige.

Dere hører til.

– –

(Teksten ble først publisert på Facebook, og gjengis her med fordatterens tillatelse.)

Hør podkasten Giæver & Gjengen: