«Jeg leser med stadig større smil de norske sidene»

Oppdatert:ett minutt siden

I dette året feirer vi at det er 200 år siden den store utvandringa fra Norge til Amerika begynte. I dette året kommer forfatteren Anne Zooey Lind, som er bosatt på Lista, ut med ei bok om vennskap mellom to barn i Ames, en liten by i Amerika på 50-tallet. Billy Buck er hovedperson, og jenta han leker sammen med, er inspirert av Anne Zooey Lind selv som hadde sine barneår i Ames.

Boka er på 513 sider og trykt på engelsk og norsk på et trykkeri i Amerika. Den blir bestilt derfra til Norge og er til salgs i bokhandelen både i USA og her.

«Ode til Billy Buck». Tittelen er høytidelig. Ode er i ordbøkene forklart som høystemt lyrisk dikt som lovpriser allmennmenneskelige, etiske, religiøse eller politiske ideer. «Ode til Billy Buck» er alt dette.

Omslagssida er et malt bilde av en gutt med lysende rødt hår. Vi ser han bakfra der bukseselene hans danner et Y-kors på ryggen.

Teksten er synoptisk framstilt med engelsk og norsk ved siden av hverandre slik at man på hvert oppslag kan se linje for linje hva teksten er på engelsk vis-à-vis norsk. Boka kan brukes i norskopplæringa for engelsktalende, og motsatt, for norsktalende som vil lære engelsk. Den norske teksten er tidsriktig riksmål, et byspråk så likt som mulig det personene med norsk bakgrunn i boka kunne ha snakket på 50-tallet. Den engelske teksten er på samme måte tidsriktig for den måten folk snakket på i Ames på den tiden. Teksten er inndelt i avsnitt som kapitler kalt strofer, til sammen 19. Boka er tildelt Anne-Ki. Forfatteren sier ikke hvem hun er. Det bare aner meg hvor glad Anne-Ki er for denne boka.

Jeg begynner å lese boka som en fortelling om to barn. Teksten føyer seg inn i høy litteratur som greier å se verden fra barns ståsted. I amerikansk litteratur lyser Mark Twain sine noe eldre gutter, Tom Sawyer og Huckleberry Finn, sett mer fra forfatterens ståsted. Fortellingene er hos Anne Zooey Lind virkelig mer sett med barns øyne. I norsk litteratur dukker «Veien til verdens ende» av Sigurd Hoel opp som et vendepunkt i litteratur om barn. I den tradisjonen finner jeg «Ode til Billy Buck». Jeg leser med stadig større smil de norske sidene. Det er Anne Zooey Linds uforlignelige humor som lyser fra hver eneste side. Av og til må jeg se på venstresiden i boka hvordan dette utrolig morsomme uttrykkes på engelsk. Vi møter hoboen, outsideren, slik barn møter han og jeg blir selv med som et barn som den gang vi lurte oss inn på noen og spionerte. Jeg kjenner meg igjen i hver setning. Også som den gutten som leker med bokstavene og lager tegninger av tegnene og som får kjeft av læreren.

Sånn leser jeg boka fram til side 99.

Midt på den siden skjer det noe. Derfra må jeg bla tilbake til begynnelsen og lese alt sammen på nytt. Det som skjer, er at Billy Buck signerer et dekorasjonsarbeide som han har laget på skolen, med navnet sitt, Billy, der prikken over i-en i navnet hans er tegnet som et øye. Uttalen av i på engelsk er lik ordet for øye, eye. Forlaget har kostet på utgivelsen ikke bare omtale av tegnet, men har trykket selve det nye tegnet. Billy Buck har skrevet navnet sitt med en i der prikken over i-en er et øye, likt det øyet som i kirker over hele verden er symbol på Guds øye.

Da kom jeg på at forfatteren skrev i omtalen av boka at bare Billy Buck er så godt som mulig, autentisk beskrevet. Alle andre personer og hendelser et satt sammen av biter som i et puslespill. Så begynner jeg å dikte med. Hva er det for et bilde fortellingene i denne boka pusles fra?

All stor litteratur handler om mer enn den åpenlyse fortellingen. Den har alltid understrømmer, flere lag av betydning. Det er alltid mer eller mindre symbolske framstillinger og allegorier. Tilbake til begynnelsen av boka står det en merkelig ingress om at Billy Buck ble tabu, og at hans mor ble det også. Noe som det ikke må snakke om. Miss Anderson, læreren på skolen, tillater ikke at prikken over i-en erstattes av et øye. Kreativitet er uønsket.

Nå leser jeg boka på nytt. Nå leter jeg etter referanser i poesien og i Bibelen. Nå leser jeg hver eneste prikk over i-en i hele boka som et Guds øye. Jeg syns at jeg har møtt outsideren Hoboen før, i evangeliene. Billy Bucks gravsted for døde fugler har pinner formet som kors som på en kirkegård. Guttens rituale for fuglebegravelsene er hentet fra prestens ord ved graven. Begge de to hovedpersonene har rødt hår, og Billy Buck roper til sin venninne: Vi rødhårede skal erobre hele verden.

Dette må jeg snakke med forfatteren om.

Alfred Vaagsvold