Jeg nekter å gå med på at det snakkes om syke og uføre på denne måten

Sett halen på grisen der den hører hjemme: på et arbeidsliv som blir trangere og trangere, travlere og travlere, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Lise Åserud, NTB

Det vil være bra for alle, også folk som ikke er syke.

Hei, folkens, dette er en melding til dere alle, nå i valgkampen. Jeg er så forbanna lei. Uføre omtales som «skadelig for samfunnet», som problemer vi har for mange av, og det som verre er. Jeg nekter å gå med på at det snakkes om syke og uføre på denne måten.

Kan ramme oss alle

Sykdom kan ramme oss alle. Det har rammet ganske mange allerede. Det er som lotto, bare dumt. Man mister evnen til å fungere som man skal, som man gjorde før. Noen ganger går ikke sykdommen over, heller. Da blir man enda mindre interessant for arbeidslivet og arbeidsgiverne enn man var fra før.

For folk kan godt mene at uføre bør jobbe. Det er ikke nødvendigvis riktig, men OK, la oss godta premisset.

Hvem skal ansette dem?

Hvor er de ledige stillingene for folk med variabel funksjon, med dårlige dager eller måneder? Hvem lyser ut stillinger for folk med hode eller kropp som ikke lenger henger med? Hvem vil ansette alle som går litt saktere, ikke klarer å løpe, ikke alltid får til?

Har dere lest en eneste stillingsannonse de siste ti årene?

Lei av alle pekefingrene

Når folk ikke passer inn i arbeidslivet, så er det to puslespillbrikker som ikke passer sammen: folk og arbeidslivet. Jeg er så forbanna lei av alle pekefingrene mot syke enkeltmennesker og av den moralske nedlatenheten mot folk som stenges ute av arbeidslivet, folk som skal leve resten av livet sitt i fattigdom på utsiden av samfunnet, men som liksom likevel skal få skylden for alt som er galt her i verden.

Snakk med noen syke. Snakk med noen uføre. Se dem i øynene når de gråter og spør, hver eneste dag, resten av sitt liv: I hele dette store samfunnet, er det virkelig ingen som har bruk for meg? Og fortell dem at problemene deres løses av at de skal miste den lille stønaden de får, den fliken av økonomisk trygghet samfunnet har gitt dem etter å ha tygget dem ferdig og spyttet dem ut. Fortell dem at det er de som er problemet her i verden.

Treffer folk som ikke har noe valg

Minstesats for en enslig ufør er 329.175 kroner i året – før skatt. Hadde dere klart å leve av det? Betale husleie, mat, varme, transport og det som ellers trengs i et helt vanlig liv? Og når det snakkes om at det skal «lønne seg å jobbe»: Det gjør det allerede. Ingen blir friske av et liv i fattigdom. Alle kutt i trygdesystemet treffer folk som ikke har noe valg, uansett hvor mye man «mener» å treffe folk man tror at ikke fortjener hjelp.

Sett halen på grisen der den hører hjemme: på et arbeidsliv som blir trangere og trangere, travlere og travlere, der folk løper vettet og helsen av seg for å tilfredsstille strammere og strammere budsjetter og dummere og dummere Excel-ark.

Skal man tro avisinnlegg og stillingsannonser er det ikke plass i arbeidslivet til folk som ikke yter 110 prosent hver eneste dag, og da er det enda mindre plass til folk med sykdom og nedsatt arbeidsevne.

Lag et arbeidsliv med plass til flere

Hvis vi vil ha flere folk i arbeid, er det arbeidslivet som må endres. Og det vil være bra for alle, også folk som ikke er syke. Et arbeidsliv der alt ikke er skåret til beinet, der folk ikke alltid er bakpå, der folk ikke blir utslitte lenge før de blir gamle.

Vi trenger flere folk i arbeid. Fint, lag et arbeidsliv med plass til flere, da. Og slutt å legge skylden for utenforskap på de som blir holdt utenfor, heller enn de som holder folk utenfor.

Herre milde Josef og Maria, så lei jeg er av sveiseblinde privilegerte forståsegpåere som bruker de store bokstavene om syke, uføre og utstøtte folk de ikke aner noen verdens ting om.

Takk for meg, og god sommer. Og følg med i valgkampen på hvem som vil løse problemer, og hvem som vil gjøre livet verre for dem som har det verst fra før.

Innlegget ble først publisert på Eivind Helland Marienborgs Facebook-side.