Jeg savner å lese om alt som er bra med adopsjon!

Jorun Stiansen ble adoptert fra Bogotá i Colombia til Vennesla. Adosjonsdebatten trenger nyanser skriver hun i dette innlegget. Foto: Privat

Når man snakker om adopsjon, må også glede og kjærlighet nevnes.

«Nei, haha, jeg er adoptert, ser du!» sier jeg smilende. Blikket til motparten endrer seg fra glad til et nesten litt sørgmodig og forlegent blikk, og så svarer han meg: «Åh, beklager, det visste jeg ikke. Går det bra? Jeg skal ikke spørre mer.»

Kleinheten er et faktum. Og som vanlig er det jeg som må bryte den gode stemningen og fortelle med mine ord om hjelp, kjærlighet og takknemlighet.

Da blir det hyggelig rundt bordet igjen.

Denne reaksjonen når jeg forteller stolt at jeg er adoptert fra Bogotá i Colombia til Vennesla, er en gjenganger og en reaksjon jeg har møtt på hele livet.

Bare trist?

Heldigvis har jeg utviklet god selvtillit, men jeg husker svakere øyeblikk fra barneskolen. Da håpet jeg så inderlig at læreren ikke skulle nevne i samfunnskunnskapstimen at jeg kom fra det «fæle landet», som jeg hadde hørt noen voksne si. For da ble det veldig flaut og bare dumt, husker jeg at jeg tenkte.

Når adopsjon først omtales, er det med negative ord og forferdelig triste historier. Slik har det alltid vært.

De som har lidd urett, må få saken sin belyst og rettferdighet sin vei. Men ikke glem oss som står på den andre siden av denne debatten. Vi som forbinder adopsjon med noe positivt og livsviktig. Jeg savnet nyansene ved adopsjon i NRKs debattprogram 'Debatten' den 22. april, der spørsmålet om adopsjonspraksis i Norge ble diskutert.

Flere ganger enn én har jeg fått meldinger fra den yngre garde om at de synes det er flaut å si at de er adoptert. De kjenner på skam og at det ligger en automatisk antagelse hos folk om at noe kriminelt er knyttet til livene deres.

Det er trist at mange sitter igjen med slike følelser, når selve kjernen i adopsjon for meg er å ta imot og hjelpe et annet menneske.

Også lykke!

Jeg savner å lese om alt som er bra med adopsjon!

Jeg savner å høre historiene til foreldre like fantastiske som mine som ønsket å gjøre en forskjell ved å adoptere!

Jeg savner å lese om livene som er reddet på grunn av adopsjon.

Og jeg savner at vi snakker mer om hva som må gjøres og forbedres for å kunne hjelpe enda flere liv på riktige og rettferdige måter.

«Forandre dine ord og du forandrer din virkelighet», heter det. Og det er sant. Språk skaper virkelighet!

At pappa og mamma har valgt sine ord nøye og snakket så positivt om landet jeg ble født i, har vært avgjørende for at jeg har utviklet den selvtilliten rundt temaet som jeg har. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg kan bli. Jeg må ikke være det ene eller det andre, jeg kan være alt.

Merkelapper er for klær, ikke folk.

Nyanser må til

De forferdelige hendelsene og den uretten som er begått mot enkelte, skal ikke fornektes ved naivt å bruke positive ord på noe som opprinnelig er helt grusomt. Nei, nei.

Men i samtalen adopsjon må også ord og historier om glede, kjærlighet, stolthet og takknemlighet ha sin plass.

Slik kan også virkeligheten endre seg noe for dem som fremdeles føler at det er vanskelig og stigmatiserende å være adoptert.

Og da vil kanskje ikke dagens samfunnskunnskapstime føles så vanskelig likevel.