Jeg trodde jeg visste hvordan livet i Nord-Norge ville bli. Snakk om å møte seg selv i døren!

Jeg flyttet til Narvik for seks år siden og trodde jeg hadde god forståelse for livet her. Snakk om å møte seg selv i døren! skriver Cecilie Jentoft. Foto: Ingar Storfjell

Vi kan ikke rope hurra for nasjonalstaten og samtidig la den forvitre bit for bit.

Aftenpostens Harald Stanghelle skrev nylig i en kommentar: «Søringer har alltid forstått lite av vår nordligste landsdel. Verre er det at vi heller ikke forstår hvor lite vi forstår.»

Den kommentaren traff meg rett i hjertet.

Jeg flyttet til Narvik for seks år siden, etter å ha fått muligheten til å ta med meg jobben fra Oslo. Oppvokst i Oslo med en far fra Henningsvær og en mor fra Lyngen trodde jeg at jeg hadde god forståelse for livet her. Snakk om å møte seg selv i døren!

Handler om grunnleggende livsvilkår

Det var først da jeg flyttet, at jeg forsto hvor store forskjellene mellom nord og sør faktisk er, og hvor lite vi sørpå skjønner. Forskjellene handler ikke bare om avstand og vær. De handler om grunnleggende livsvilkår som jobbmuligheter, økonomi og velferd.

På seks år har jeg bare sett tre stillinger i Narvik jeg kunne ha vurdert. Tre. Dette står i skarp kontrast til jobbmarkedet i sentrale strøk. Det er mange jobber innen helse og bygg. Dette er viktige yrker, men ikke relevante for alle.

Lønnsnivået er lavere, og det hevdes at det er «billigere å bo i nord». Det stemmer ikke. Nye boliger koster omtrent det samme som i sør, og selv om brukte boliger er billigere, er lønnen lavere.

Mat koster mer, og utenlandsreiser er dyrere. Det koster ofte det dobbelte fordi man må komme seg til Oslo, og det er før utenlandsturen i det hele tatt starter. Resultatet: mindre kjøpekraft enn i storbyene.

Forskjellen på helsetjenester er også slående. Da jeg nylig fikk akutte øyeproblemer i Oslo, fikk jeg legetime samme dag og ble sendt rett til Ullevål sykehus. Diagnose og medisiner var på plass samme kveld.

I Narvik ville det ha tatt betydelig lengre tid. Likevel betaler vi samme skatt, og da må vi kunne forvente likeverdige tjenester.

Både feil og urettferdig

Da jeg bodde i Oslo, så jeg verden fra mitt ståsted. Mange gjør det. Det er lett å tro at pengene flyter ut fra Oslo og inn i småkommuner, men det bildet er både forenklet og urettferdig.

Det som glemmes, er hvor verdiene faktisk skapes. Staten henter enorme inntekter fra havbruk, fiskeri, energi, olje og industri. I distriktene skapes verdier hele landet – inkludert byene – nyter godt av.

I tillegg er avfolkningen av Nord-Norge, særlig Finnmark, ikke tilfeldig. Den er resultatet av en villet politikk over tid. Folk har ikke forlatt nord frivillig. De har reist fordi jobbene finnes andre steder. Å møtes med holdninger som at «vi er en byrde», er derfor både feil og urettferdig.

Vi må slutte å snakke om sentrum og periferi som om det ene bærer det andre. Distriktene er ikke en utgiftspost i statsbudsjettet. De er en helt nødvendig del av Norges økonomiske motor.

Hvem skal verne om verdiene?

Sannheten er at Norge er et fellesskap. Vi er gjensidig avhengige av hverandre, by og land, sør og nord. Det er først når vi virkelig forstår og erkjenner verdien hver del av landet representerer, at vi får et samfunn som fungerer for alle.

Å bygge ned går fort, men å bygge opp krever tid, politisk vilje og handling. Når jeg peker på forskjellene mellom nord og sør, får jeg ofte høre: «Du valgte å bo der, da får du ta konsekvensene.»

Med et nytt sikkerhetspolitisk bilde som bakteppe må Nord-Norge og Finnmark styrkes for hele landets trygghet. Hvis vi som samfunn mener at det er et nasjonalt problem, hvem skal da være igjen og verne om de verdiene vi alle er avhengige av?

Vi kan ikke rope hurra for nasjonalstaten og samtidig la den forvitre bit for bit.

Må vise vilje til endring

Offentlige og private arbeidsgivere har et stort ansvar. Mange sier det er vanskelig å få tak i folk, men få ser mot distriktene. Man må slutte å tenke at kompetanse bare finnes i byene. Med dagens teknologi bør det være helt naturlig å lyse ut jobber med hele landet som arbeidssted.

Det er fullt mulig å bygge fagmiljøer, etablere kontorfellesskap på tvers av bransjer og skape attraktive arbeidsplasser lokalt. Ja, kanskje innebærer det litt mer reising innimellom, men lavere kostnader, økt trivsel og redusert press på byene veier lett opp for det.

For at folk skal flytte nordover – og bli der – må det finnes reelle muligheter for jobb og utvikling. Ikke bare for forsvarsansatte, men for alle. Forsvaret kan ikke alene «ruste opp Norge».

Et robust Nord-Norge må bygges av og for mennesker. Det er ikke bare mulig, det er nødvendig. Da må både politiske beslutningstagere og arbeidsgivere vise vilje til endring.

Vi trenger folk, og folk trenger livsgrunnlag.