Jeg var 13 uker på vei da jeg takket ja til Nipt-test. Så kom en sjokkbeskjed fra sykehuset.

Bildet ble tatt på jobb, to dager etter at innleggsforfatteren var gjennom en MR-undersøkelse. Hun tok det egentlig for å sende bilde av buksene, nå er det et av få gravidbilder hun har. Foto: Privat

Jeg var 13 uker på vei da jeg takket ja til testen. Så kom en sjokkbeskjed fra sykehuset.

I januar ble jeg gravid med lillebror. Etter en krevende spontanabort høsten før gledet vi oss til å få et andre barn. Lite visste jeg at dette skulle bli mitt mest krevende svangerskap – til tross for at alt ser bra ut med både meg og barnet nå.

Midt i det som skulle ha vært en tid for forventning, fikk jeg et falskt positivt resultat på fostertesten Niptfostertesten NiptStår for non invasiv prenatal test. Det er en prøve av fosterets DNA som tas via en blodprøve fra mor. Testen gjøres i kombinasjon med ultralyd.. Det har preget hele graviditeten.

Jeg var 13 uker på vei da jeg takket ja til testen, selv om jeg egentlig hadde tenkt å si nei. Jeg visste at jeg ikke ville ha tatt abort ved Downs syndrom. Men da jeg hørte om mer alvorlige tilstander, som ikke er forenelige med liv, ble jeg usikker. Jeg ville i det minste ha muligheten til å vite.

Ultralyden var fin, og vi gledet oss til å fortelle familien om babyen. Derfor var det et sjokk da telefonen fra sykehuset kom.

Sjokkbeskjed og nye tester

Nipt-testen viste utslag for både trisomi 13 og 18. Legen sa at prøven måtte være feil, ingen barn fødes med to trisomier. Likevel kunne resultatet indikere alvorlig sykdom hos barnet. Eller hos meg. Jeg klarte ikke ta det innover meg. Jeg ble innkalt til ny ultralyd.

Dagene etter var uutholdelige. Jeg var i uke 15, hadde senket skuldrene, valgt navn og fortalt storebror. Nå visste jeg ikke hva jeg skulle tro.

Den nye ultralyden var normal. Likevel anbefalte legene fostervannsprøve – for å få klarhet. Jeg nølte. Prøven innebærer en liten risiko for spontanabort, og jeg har vært uheldig før. Men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Jeg tok prøven.

Den var skummelt, mest fordi den kom rett etter at jeg hadde sett barnet mitt sprelle på skjermen. Etterpå gråt jeg. Helsepersonellet var støttende, men virket undrende over hvor redd jeg var.

Så begynte ventingen.

Utmattende utredning

Påsken ble et svart hull. Jeg lå stille for å redusere risikoen for å miste babyen. Etter hvert kom første svar: ingen kromosomfeil. En uke senere: ingen genfeil. De rundt meg pustet ut. Jeg var mest tom.

Legene var fortsatt usikre. Resultatet fra Nipt var uvanlig – sykehuset hadde sett færre enn ti slike. Jeg ble henvist til videre utredning. Slike testfunn kan i sjeldne tilfeller skyldes kreft hos mor. Nå måtte jeg til Radiumhospitalet.

Jeg hadde fortsatt ikke fortalt mange om svangerskapet. Nå var magen stor, og jeg kjente liv. Hva hvis jeg faktisk hadde kreft? Ville jeg måtte føde for tidlig? Hva ville skje med babyen?

På Radiumhospitalet ble jeg undersøkt, tok blodprøver og henvist til MR for å utelukke Hodgkins lymfom, en spesifikk form for lymfekreft. Det var en slags trøst at behandling kunne gis i svangerskapet. Men jeg var så redd.

MR-en ble tatt dagen etter at sønnen min fylte fire år. Den var klaustrofobisk, og jeg gråt underveis. En uke senere kom svaret: ingenting mistenkelig. Men MR-en hadde vært utilsiktet ufullstendig. Legene mente det ikke var nødvendig med ny.

Jeg sa meg enig. Jeg var sliten og ville heller ikke ta flere prøver.

Preget av prøvene

Jeg vil understreke at jeg har møtt helsearbeidere på sitt beste. Jeg er blitt møtt med varme og ekspertise, og det er mulig jeg har fått mer informasjon enn jeg klarer å huske. Dette er ikke en kritikk av dem – men et forsøk på å formidle hvordan det kan oppleves fra innsiden.

Vi vet fortsatt ikke hvorfor testen slo ut. Kanskje var det morkaken. Kanskje en tvilling som døde svært tidlig. Kanskje min genetikk. Kanskje får vi aldri vite. Legene sier at «sannsynligvis er både du og barnet friske». Jeg klamrer meg til det ordet. Sannsynligvis.

I uke 24 måtte jeg til hastetime med ny ultralyd – babyens puls var høy, magen større enn normalt. Ny frykt. Heldigvis gikk det bra.

Nå er jeg i uke 27. Jeg kjenner liv, men klarer ikke helt å tro at det faktisk skal komme en baby. Vi har ikke kjøpt utstyr. Vi har ikke tatt bilder av magen. Vi fortalte det ikke til familien før det ble synlig. Jeg føler meg utslitt.

Testing har også bivirkninger

Jeg er ikke mot Nipt. Jeg unner alle informasjonen de ønsker. Men mer testing gir ikke bare trygghet – det gir også risiko for feil, for nye undersøkelser, for lange perioder med frykt. Det er tungt å leve i uvisse, vente på svar, forestille seg det verste. Og det er vanskelig å takke nei når testen tilbys, og alle andre sier ja. Det føles ikke som et reelt valg.

Sympatien min for kvinner som opplever komplikasjoner, venting og senabort, er dypere enn noen gang. Jeg har bare kjent en flik av det dere har vært gjennom, men det har vært nok til å prege meg sterkt.

Ironisk nok har jeg kanskje hatt et helt normalt svangerskap. Jeg kunne gledet meg fra starten. Sånn ble det ikke. Men det er fortsatt tid. Tid til å kjenne på glede. Til å tro at det skal gå bra. Til å knytte meg til lillebror som sparker der inne. Til å føle meg som en som venter barn – ikke bare som en som venter på svar.