Jeg vet hva det vil si å vokse opp i en kultur der religion er sannhet og kontroll

I USA står kristennasjonalismen sterkere enn noen gang, skriver Hilde Sandvik. Bildet av Trump er tatt utenfor Det hvite hus i 2020. Foto: Patrick Semansky, AP/NTB

Sekulære liberalere som romantiserer religion, forstår ikke hvor farlig det er.

Jeg har kjent lusa på gangen før. Det begynte i et bedehus på Vestlandet, med sanger om djevelens bånd, vekkelsesmøter og et barn som gråt fordi hun ikke kunne si at hun løy – for da ville hun lyve. Som var livredd for å havne i unåde.

I dag kjenner jeg det samme gufset når jeg hører amerikanske predikanter si at empati er synd, at Gud har utvalgt Donald Trump, eller at vi lever i endetiden. Og jeg ser hvordan sekulære, godt utdannede mennesker vifter det bort som kuriositeter. Som om de ikke vet hva religion kan gjøre når den kobles til politisk makt. Heller ikke når religionen står og banker på dørene til det sekulære Norden.

Vi har sett hvor det fører

I USA står kristennasjonalismen sterkere enn noen gang.

Arkitekten bak Trumps nye veikart for presidentmakten, «Project 25», heter Russ Vought. Han er selverklært kristennasjonalist og ønsker å bygge et nytt teokrati: et USA der presidentmakten styrkes og rettsvesenet og forvaltningen underlegges kristenideologisk kontroll. Der homofile og kvinners rettigheter rulles tilbake og klassiske kjønnsroller hylles som «bibelske» idealer. Det er ikke bare bakstreversk. Det er fascistoid.

Og vi har sett hvor det fører.

På Trumps troskontor sitter TV-evangelisten Paula White, som tilbyr englebeskyttelse til 1000 dollar og prediker at empati er en svakhet.

Da Trump besluttet å bombe Iran, sa han at rådet ville komme fra Gud – formidlet via Mike Huckabee, tidligere presidentkandidat, nå ambassadør i Israel.

Peter Thiel, overvåkingsteknologiens gudfar og en av Trumps viktigste støttespillere, har erklært seg kristen. Han har bygd seg bunker på New Zealand til den dagen verden går under. Han ser empati som et hinder for effektivt lederskap. Akkurat som demokratiet, som også er et gigantisk hinder for det han ser på som lederskap.

Tilbake til kirken – og kjøkkenbenken

Også her hjemme på nordlige breddegrader skjer det noe. Sist uke samlet Islam Net opp mot 1000 muslimer til fredagsbønn midt på Youngstorget i Oslo. Men også i kristne menigheter koker det.

Weekendavisen beskrev nylig hva som skjer i den karismatiske, konservative bevegelsen Hillsong, som for tiden tiltrekker seg mange unge menn til gudstjeneste og fellesskap. En av dem er «Klovn»-komiker Caspar Christensen, som har funnet Gud i Hillsong.

«Mænd er ved at genopdage, hvad det vil sige at være mand», sier Hillsong-pastor Thomas Hansen til avisen. «Den kristne tro giver klare svar.»

Forskning tyder på at flere unge menn i Norge finner veien tilbake til kirken. Ikke fordi de nødvendigvis er blitt mer religiøse, men fordi religion tilbyr orden i en kaotisk tid. Konservative kjønnsroller blir igjen et samlingspunkt. Noen studier viser at unge menn som trekkes mot religion, også uttrykker kvinnefiendtlige holdninger og vil reversere kvinners rettigheter.

Det er ikke nødvendigvis troen som er drivkraften. Mye tyder på at det er makten.

«Mænd har en drøm om at være helten: Den, der dræber dragen. Kristendommen tilbyder den helterejse. Manden får en mission,» sier pastor Hansen til Weekendavisen.

Når podkasteren Wolfgang Wee trykker like på at den troende Asle Toje har vært i kirken, er det et lite, men tydelig tegn på et paradigmeskifte.

Kristensionismens iskalde teologi

Kristensionismen er også på fremmarsj i Norden. En av dem som har fulgt denne utviklingen, er Joel Haldorff, svensk forfatter og professor i kirkehistorie.

«Noe av det mest frastøtende med kristensionisme er den hardheten teologien skaper hos mange tilhengere», skrev han nylig i en kronikk i Vårt Land:

«... enkelte kristne sionister opptrer som om lidelsen ikke angår dem. I stedet for å ta inn over seg tragedien, bruker de all sin energi på å så tvil om rapportene fra journalister, FN-organer og humanitære organisasjoner (...) I tillegg glir man over i et realpolitisk språk, der sorg avfeies som sentimentalitet. Apokalypsen krever at man knuser noen egg.»

Og mens dette skjer, har vi akkurat vært vitne til at ytre høyre-partier gikk markant frem i EU-valget – i Tyskland, Frankrike og Nederland. I Tyskland marsjerer AfD frem, tross skandaler. Flere av dem viser åpent sin dragning mot kristenkonservativ tenkning og verdibasert autoritarisme. Samtidig mobiliseres religiøse grupper også i kampen mot kvinners rettigheter i Italia og Polen. Dette er ikke løsrevne hendelser. Det er tegn i tiden.

De sekulæres blinde punkt

Jeg kjenner det frelste blikket, og det gjør meg urolig. Jeg har sett det hos IS-krigere i Ulrik Imtiaz Rolfsens film om Ubaydullah Hussain og hos den terrorsiktede Aisha Shezadi, som dro med IS til Syria.

Jeg ser det i øynene til israelske ytre høyre-ministre. Jeg ser det i Putins sakrale maktspill, der han døpes av patriark Kirill som en prestekonge i et korsformet basseng.

Jeg ser det i evangelikale bønner rundt et bur med en Maga-innsatt fra stormingen av Capitol Hill, eller i tungetalen som nå daglig utspiller seg i og rundt Det hvite hus.

Men kanskje mest av alt kjenner jeg lusa på gangen når «mine egne», de sekulære og liberale, later som om dette ikke er farlig. Som når frihetskampen for et fritt Palestina ukritisk kobles til pride, selv om dagens regime i Gaza ville fengslet eller drept mennesker som elsker feil. Eller når man forsvarer religiøse uttrykk uten å stille spørsmål ved maktstrukturer og kontroll.

Jeg vet hva det vil si å vokse opp i en kultur der religion er sannhet og kontroll, der kroppen er syndig, der tanker må renses, og der ærlighet og skam går i strupen på hverandre. Jeg vet hvordan religion i praksis kan virke som makt, og hvordan denne makten kler seg i godhetens drakt. Og det som er enda farligere: Jeg vet hvor forlokkende det er.

Jeg frykter naiviteten

Derfor frykter jeg ikke bare fundamentalismen. Jeg frykter også naiviteten. Den vestlige, sekulære naiviteten som tror at religionen vi ser i politiske bevegelser, er det samme som personlig tro. Som tror at de hellige ordene handler om moral og håp. Som ikke kjenner lusa på gangen.

For vi har vært her før. Religionen har alltid hatt to ansikter: det ene vendt mot det hellige og det menneskelige, det andre vendt mot makt og kontroll. Når liberalere romantiserer religion som identitet og kulturarv, uten å forstå dens potensial for underkastelse, spiller de autoritære krefter i hendene.

Religiøse bevegelser verden over gjenoppstår som politiske krefter. Og de gjør det i en tid der mange mennesker føler seg rotløse, forlatt, og der fellesskapene svikter. Da er det ikke rart at de søker til det som lover orden, retning og formål. At de trekkes mot det mannlige, det sakrale, det absolutte. Men da må vi som vet hva religion kan bli, si fra.

Ikke bare fordi vi ønsker frihet for alle. Men fordi historien gang på gang har vist hva som skjer når noen tror de vet hva Gud mener om alt fra kjønn og seksualitet til grenser og våpenbruk.

Historien har vist det igjen og igjen. Og vi som har kjent makten på kroppen, kjenner lusa på gangen før den har krøpet helt inn i stua.