Jo, desinformasjon er faktisk problemet

Verden har endret seg radikalt på kort tid i hvordan informasjon brukes og formidles, skriver Paul M.H. Buvarp, seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Foto: Anders Halvorsen Fehn

Det er ikke én falsk nyhet som undergraver demokratiet. Det er summen av støydannelse, mistillit og algoritmisk kaos som til slutt gjør at vi ikke vet hvor vi skal vende oss for felles virkelighet.

Desinformasjon virker sjelden direkte, men det betyr ikke at den er ufarlig. Når påvirkning skjer gjennom algoritmer, må vi forstå at problemet er systemisk, og aktuelt.

Gunn Enli og Jessica Yarin Robinson ved Universitetet i Oslo argumenterer i Aftenposten for at farene ved desinformasjon er overdrevet. Det er fint med faglige innspill begrunnet i fakta. Men det er like dumt å underdrive som å overdrive.

Enlis og Robinsons innlegg har tittelen «Falske nyheter er ikke problemet». Det er nok alle enige i. Strategien de kritiserer, nevner knapt falske nyheter isolert. Kun én gang opptrer begrepet alene som beskrivelse av konkret innhold. Strategien retter seg, med rette, ikke mot falske nyheter, men mot desinformasjon i bredere forstand.

Påvirkning skjer, men er vanskelig å måle

Det er sant som de skriver, at mediepåvirkning sjelden er direkte. Men det betyr ikke at påvirkning ikke skjer.

Desinformasjon fungerer ikke som en injeksjon, men som et miljø. Ikke som en sigarett, men som luftforurensning. For problemet med desinformasjon er at det er strukturelt og fungerer over tid. Via repetisjon, algoritmisk forsterkning og smuldrende oppmerksomhet.

Det er ikke én falsk nyhet som undergraver demokratiet. Det er summen av støydannelse, mistillit og algoritmisk kaos som til slutt gjør at vi ikke vet hvor vi skal vende oss for felles virkelighet.

Nåtiden er ikke hva den en gang var

Enli og Robinson henter også opp nesten ti år gamle eksempler på valgpåvirkning for å avkrefte betydningen av desinformasjon. Siden da har vi sett mer direkte eksempler, blant annet i Romania, hvor et presidentvalg i 2024 ble avlyst grunnet utenlandsk påvirkning.

Resultatene Donald Trump og brexit forklares heller med økende ulikhet, kulturell frustrasjon og tillitskrise. Men disse makrotrendene fungerer alltid som kulisser. Det er sånn fordi det er sånn. Kan det være at den algoritmiske isoleringen av virkelighetsforståelse også har en forklarende effekt?

Hvis ikke det vi daglig bader i av inntrykk, stimuli og algoritmiske belønningssystemer former hvordan vi forstår verden – da kan jeg spare norske bedrifter for noen milliarder kroner i PR og reklamekostnader.

Friheten og kampen

Selvsagt er ytringsfriheten en viktig og grunnleggende verdi. Men vi må også forstå at verden har endret seg radikalt på kort tid i hvordan informasjon brukes og formidles. Vi møter nå nye utfordringer som ikke enkelt pakkes inn i gamle prinsipper.

Der det gjelder krigsmetaforer, er jeg skyldig som forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, hvor vi forsker på desinformasjon som en sikkerhetstrussel. Og vi er ikke alene. I den nye Nasjonale sikkerhetsstrategien skrives det at desinformasjon og påvirkning «har skapt ekkokammere og parallelle forståelser av virkeligheten» og «truer det offentlige ordskiftet og tilliten i samfunnet».

Så la meg bare si det slik: I denne krevende sikkerhetspolitiske tiden vi alle kjenner på, er det ikke froskemenn og stridsvogner vi først vil få se, om noen skal ta oss. Før en eventuell kamp om fedrelandet kommer kampen om fortellingen om kampen. Og den er her allerede.