Kampen om hender og hoder er ikke det eneste USA risikerer å tape

I dette tempoet kan det ta Donald Trump 24 år å få sendt ut de 11 millionene udokumenterte innvandrerne, skriver Benedicte Bull. Bildet: Venezuelanske deporterte migranter på Simon Bolivar International Airport i Maiquetia i Venezuela. Foto: Cristian Hernandez , AP/NTB

Det kan bli dyrt.

Senatet og kongressen i USA forbereder en finansieringspakke til Department of Homeland Security på 175 milliarder dollar for å sette i gang massedeportasjonene som Donald Trump har lovet. Samtidig ruster latinamerikanske land opp mottaksapparatet for både egne og andre lands borgere.

Hittil har Trumps politikk i Latin-Amerika vært som å slå inn åpne dører. På litt lengre sikt kan det bli et klassisk eksempel på å vinne slag, men tape krigen.

Trusler mot naboland

Trump ser seg selv som hærføreren i en krig mot masseinnvandring. Etter at han kom til makten, har han brukt markedstilgang som brekkstang for å bli kvitt så mange innvandrere som mulig:

• Colombia ble truet med utestengelse fra markedet etter president Gustavo Petros klønete, men velbegrunnede, krav om at deporterte migranter skulle behandles med verdighet.
• Mexico vil som kjent stå overfor 25 prosent toll om ikke «grensen blir stengt umiddelbart».
• USA truet Panama med å ta tilbake Panamakanalen for å holde Kina ute og kostnadene for amerikanske fartøy nede, men også for at Panama skulle stenge det farefulle Darien-gapet. Det er et jungelområde som binder de to amerikanske kontinentene sammen, der migrantene går under grusomme forhold i mangel på veier.

Så langt kan det se ut som Trump har lykkes. Det er stille på grensen mellom USA og Mexico, og migrantstrømmene har begynt å gå sørover. Appen som ble brukt for å gi asylsøkere avtale om intervju, ble stengt midt under Trumps aggressive innsettingstale, og alle avtaler ble slettet.

I løpet av Trumps første måned ved makten er 37.660 innvandrere deportert. Det er langt færre enn de 57.000 som ble deportert månedlig i Joe Bidens siste år ved makten, og det vil ta Trump 24 år å få sendt ut de 11 millionene udokumenterte innvandrerne han lovet, om han fortsetter i dette tempoet. Men om Trump får nye 175 milliarder dollar – mer enn hele Ukraina-støtten – kan tempoet tas opp.

Kortsiktige seire

Og Trump har vunnet andre seire: Panama og Costa Rica har villig tatt imot flylaster med borgere fra hele verden, som nå er internert i hoteller og ulike leire i påvente av å bli sendt hjem, mens påstått kriminelle blir sendt til Guantánamo på Cuba. Alt blir filmet og publisert for å avskrekke nye grupper fra å ta seg nordover, og mye bryter med grunnleggende menneskerettigheter og USAs lover.

Mexicos president Claudia Sheinbaum har sendt 10.000 militære til grensen i nord for å bremse migrasjonen og brutt mexicansk rettspraksis ved å utlevere 29 arresterte ledere for narkokarteller til USA.

Trump har også stått for et totalt brudd med sin egen og det republikanske partiets politikk overfor Venezuela. Det er forhandlet frem en avtale med Maduro-regimet om å ta imot migranter mot videre unntak fra USAs egne oljesanksjoner. Det var spesielt pinlig for utenriksminister Marco Rubio, som har gjort karriere av å skjelle ut venstreorienterte diktaturer som Cuba og Venezuela. Nå har Trump gått tilbake på lisensen og skapt full forvirring. Men inntrykket av en president som setter hvilket som helst prinsipp til side for å få kastet ut innvandrere, består.

Mye av dette har vært å slå inn åpne dører. «Mano dura» (hard hånd) mot kriminelle var allerede en trend i regionen, og å ta imot fly med deporterte migranter har vært ren rutine for mange land. Panamas president gikk i fjor til valg på å stenge Darien-stredet ettersom migrantstrømmen var i ferd med å bli en stadig større belastning. Sanksjonslettelse mot migranter har lenge vært Venezuelas president Nicolás Maduros drøm.

Langsiktig tap

Men selv om Trump har klart å stoppe strømmen av innvandrere midlertidig, så kan han tape «krigen». For det første har migrasjon en tendens til å ta seg opp igjen når man finner nye veier inn i landet etter et sjokk som Trumps første uker har vært. Vi har sett massedeportasjoner før, som på 1930-tallet da 1,8 millioner mexicanere ble deportert. Det har ikke bremset langsiktig migrasjon.

Men viktigere er spørsmålet om «krigen» faktisk bør handle om å sende flest mulig mennesker ut av landet. USA mangler arbeidskraft. Behovet vil ikke bli mindre om Trump lykkes i å erstatte import med egen industriproduksjon.

Udokumenterte innvandrere utgjør 4,6 prosent av arbeidsstokken, og i noen næringer, som bygg og anlegg, er tallet opp til 13 prosent.

Tankesmien American Immigration Council har kalkulert at USAs bruttonasjonalprodukt (BNP) ville krympe opp til 6,8 prosent dersom alle udokumenterte innvandrerne ble deportert umiddelbart.

Latin-Amerika ruster opp

Latin-Amerika på sin side har lenge hatt en relativt velordnet og progressiv innvandringspolitikk nedfelt i internasjonale avtaler. Det bygger på lange tradisjoner med latinamerikansk solidaritet, men også et mer positivt syn på innvandring.

Som i store deler av verden synker fødselsraten i Latin-Amerika, og noen steder ganske dramatisk. Brasil har ikke hatt lavere befolkningsvekst siden 1872. Flere land er på vei til å få like lave fødselstall som Sør-Europa, som har ligget på rundt 1,3 barn pr. kvinne i mange år.

Som et svar innførte Brasil allerede i 2017 «Operasjon Velkommen». Den gir innvandrere arbeidsrettigheter og beskyttelse. Det gjelder først og fremst innvandrere fra nabolandet Venezuela. Av åtte millioner venezuelanske emigranter befinner 80 prosent seg i naboland. Colombia har tatt imot over tre millioner av dem, og de fleste har fått rett til både skolegang og arbeid.

Mexico har nå satt i gang programmet «Mexico omfavner deg», som skal sørge for en god mottagelse av returnerte migranter.

For at Latin-Amerika skal kunne utnytte denne situasjonen, må elitene sikre investeringer i arbeidsplasser og produktiv virksomhet. De må også styrke kampen mot korrupsjon og organisert kriminalitet. Klarer man det, kan det bli Latin-Amerika og ikke et isolasjonistisk USA som står igjen som vinneren.

Men kampen om hender og hoder er ikke det eneste USA risikerer å tape. I den grad USA har hatt legitimitet som en dominerende makt i Latin-Amerika, har den vært bygget på at landet har vært sett på som en demokratisk rettsstat. De siste ukenes åpenbare forakt for avtaler, regler og prinsipper har svekket den legitimiteten betydelig. Det kan bli et dyrt tap på lang sikt.