Kan Europa reise seg mot en brutal omverden? Møtet var en demonstrasjon av maktesløshet.

Natos generalsekretær Mark Rutte (til høyre) ga ydmykende skamros til USAs president Donald Trump under Natos toppmøte 25. juni, skriver Kai Eide. Foto: Ludovic Marin, Reuters/NTB

Vemmelig smiger er ikke smart diplomati. Det er et tegn på svakhet.

Nato-toppmøtet var ikke en suksess. Det var ikke en demonstrasjon av styrke i en urolig verden. Møtet var en demonstrasjon av maktesløshet.

Riktignok var det enighet om å bruke 5 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) til forsvar og forsvarsrelaterte formål.

For det valgte Natos generalsekretær Mark Rutte og flere allierte en ydmykende skamros av redningsmannen: den amerikanske presidenten Donald Trump.

Deler ikke trusselvurderinger

Slutterklæringen ble så kort som mulig for å unngå strid over Atlanteren. Sveriges tidligere statsminister Carl Bildt påpekte nylig at Nato-landene nå hverken sto på et felles verdigrunnlag eller delte felles trusselvurderinger. Han har rett.

Slutterklæringer fra slike møter har årlig gjentatt at alliansen er forenet av felles verdier: individets frihet, menneskerettigheter, demokrati og rettsstaten. Årets erklæring fant ikke plass til dette.

Kanskje ble det for dristig?

Trusselvurderingene deles heller ikke: Ukraina-krigen betraktes ikke likt i Washington og Europa. Slutterklæringen omtaler ikke Russland som angriper. Støtten til Ukraina skal fortsette. Det er viktig. Hva det betyr for USA, vil tiden vise.

For første gang på en årrekke unngår erklæringen å omtale ukrainsk Nato-medlemskap. At temaet nevnes i en uttalelse fra Rutte, har slett ikke samme status.

Små, fordømmende pip

Nato-landene er dypt uenige om krigen mellom Israel og palestinerne. USA støtter Israels statsminister Benjamin Netanyahu i hans herjinger på Gaza og nå også på Vestbredden.

Fra flere ledende europeiske makter kommer små, fordømmende pip. Fra andre kommer taushet. Dersom noe lignende hadde foregått i andre deler av verden, ville det ha forårsaket kraftige protester og omfattende sanksjoner.

Det samme gjelder krigen mellom Israel og Iran. Et fåtall allierte, som Norge og Frankrike, gir klart uttrykk for at angrepet er et folkerettsbrudd. USA velger derimot å ta del i angrepet. Den tyske forbundskansleren Friedrich Merz gir uttrykk for anerkjennelse over at Israel gjør «drittjobben» for oss andre, en vulgær uttalelse fra en tysk leder.

Europa har satt seg på sidelinjen

Det er viktig å styrke forsvaret i Europa, men vi må unngå en militarisering av utenrikspolitikken. Europeerne har overlatt til Trump å forhandle frem løsninger, enten det dreier seg om Ukraina, Palestina eller Iran. Store europeiske makter har satt seg på sidelinjen.

I dag er det bare Trump og Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan, som har kontakt med den russiske ledelsen. Samtidig hevder europeiske ledere at krigen i Ukraina berører hele Europa.

Dersom de tror på sine uttalelser, vil en naturlig konklusjon være å søke dialog med Moskva, så omstridt det enn måtte være. Men å utforske løsninger sammen med Ukraina ville ikke være noe knefall. Det ville være et tegn på mot og på vilje til å ta ansvar for Europas fremtid.

Lar seg svekke i frykt for Trump

I forholdet mellom Israel og palestinerne dominerer Trump igjen arenaen. Europeerne sitter som tilskuere til det som stadig mer ligner et folkemord, fordrivelse av palestinerne og tostatsløsningens endelige død.

Det samme mønsteret gjelder forholdet til Iran. Under forhandlingene som førte til den historiske avtalen om atomprogrammet i 2015, sto europeiske stormakter sentralt.

Nå satt de passive, mens en uberegnelig amerikansk president – han som hadde drept den forrige avtalen – spilte sitt forhandlingsspill uten europeisk medvirkning.

Både Nato og EU lar seg svekke av frykt for hva Trump kan finne på. Den vemmelige smigeren er ikke smart diplomati. Den er et tegn på svakhet som undergraver Europas anseelse i verden og – enda verre – svekker vår egen tro på verdiene vi har lagt til grunn for vår samfunnsform.