Kan utdelingen av Nobels fredspris bli avlyst?

Demonstranter utenfor det amerikanske konsulatet i Tel Aviv 2. september 2025. De oppfordret Donald Trump til å tvinge Benjamin Netanyahu til å få en slutt på krigen i Gaza og få gislene frigitt. Foto: Ammar Awad, Reuters/NTB

Det er lenge siden sist selve fredssaken var så konfliktpreget som den er i år. Er det ikke tid for en aldri så liten protest?

Fredag 10. oktober får vi vite om de fem medlemmene av Den norske nobelkomité har kunnet samle seg om en vinner av årets fredspris. Det er lenge siden sist selve fredssaken var så konfliktpreget som den er i år. Kan prisutdelingen bli avlyst?

Det har skjedd flere ganger før. Under både første og andre verdenskrig lot komiteen i flere år være å dele ut noen fredspris.

I mellomkrigsårene skjedde det fire ganger, og etter 1945 har det skjedd seks ganger.

I tillegg er prisbeslutningen noen ganger blitt utsatt, slik det for eksempel skjedde med den kontroversielle prisen for 1935. Den ble ett år forsinket gitt til journalisten og antimilitaristen Carl von Ossietzky, som satt i konsentrasjonsleir i Tyskland. Han kom aldri til Oslo, men døde i sitt politiske fangenskap.

På datidens norske høyreside fordømte mange komiteens prisutdeling. De ville trolig foretrukket at prisen for 1935 aldri var blitt utdelt. I ettertid er imidlertid nettopp prisen til Ossietzky blitt stående som en av de aller viktigste. På et vis varslet den at menneskerettigheter skulle bli inkludert i forståelsen av hva «fred» er.

Sist gang fredsprisen ble holdt tilbake, var i 1972. Siden den gang er den blitt utdelt hvert år.

Spenningen meldte seg uvanlig tidlig

For utenlandske journalister stasjonert i Norge har Nobelkomiteens kunngjøring av én eller flere prisvinnere i oktober vært den suverent største årlige begivenheten å rapportere om.

Spenningen har vært der hver gang: Kom den norske komiteen til å ta en kontroversiell avgjørelse? Kom den til å provosere noen eller kanskje utvide forståelsen av hva det kan innebære å arbeide for «fred»?

I år har spenningen meldt seg uvanlig tidlig fordi president Donald Trump så tydelig har vist at han kan tenke seg å motta den gjeve prisen. Flere av hans forgjengere har jo fått den.

Det gjelder demokratene Barack Obama, Jimmy Carter og Woodrow Wilson samt republikaneren Theodore Roosevelt. Han likte godt å bli avbildet til hest, med cowboyhatt og revolver, og sto for en utilslørt «America first»-politikk.

Neste år er det 120 år siden Roosevelt fikk fredsprisen for sin rolle i å få slutt på den russisk-japanske krigen. Trump kunne nok godt tenke seg å havne i selskap med akkurat ham.

Et portrett av president Theodore Roosevelt henger i Det hvite hus. I forgrunnen står Donald Trump. Foto: Jacquelyn Martin, AP/NTB

Men Roosevelt representerer et sidespor i fredsprisens historie. Nobelkomiteens konsulent i 1906, senere utenriksminister Halvdan Koht, fremstilte den amerikanske presidenten som imperialist og som motkraft mot en sentral fredspolitisk sak, nemlig frihandel.

Hovedlinjen

En hovedlinje har preget Nobelkomiteens pristildelinger gjennom snart 125 år: Man har villet fremme internasjonal organisering, demokratisering og folkerett som bærebjelker i en internasjonal orden. Denne linjen har betydd at autoritære regimer, tilbakeslag for internasjonale organisasjoner og maktpolitikk i strid med folkeretten betraktes som mulige årsaker til storkrig.

Internasjonal fredspolitikk dreier seg særlig om å motvirke krigsårsaker.

Dette ble svært tydelig i tiårene etter første verdenskrig. En bauta av en bok, «The Lights that Failed» («Lysene som sviktet»), kom ut for 20 år siden. I denne boken beskriver den amerikanskbritiske historikeren Zara Steiner (1928–2020) den internasjonale utviklingen i Europa i årene fra krigens slutt i 1918 til 1933. Hun viser hvordan forsøk på å legge grunnlag for fred gjennom mangfoldig samarbeid møtte både aktiv motbør og uoverstigelige hindringer gitt av indre politiske forhold i forskjellige land.

Nobels fredspris gikk i de årene ikke minst til dem som oppnådde diplomatiske gjennombrudd, blant annet for å få orden på internasjonal økonomi.

Sist gang fredsprisen ble holdt tilbake, var i 1972. Siden den gang er den blitt utdelt hvert år, skriver kronikkforfatteren. Foto: Aftenposten

I 2011 kom Steiner med en ny bok som fulgte der den første slapp, i 1933. Det var året da Adolf Hitler kom til makten i Tyskland som del av en ultranasjonalistisk, antiliberal, antikommunistisk og antidemokratisk bølge.

Steiner, som selv var av jødisk herkomst, kalte boken «The Triumph of the Dark» («Mørkets triumf»). Det meste gikk galt. At Hitler og hans bevegelse ville gjøre Tyskland «great again» og kvitte seg med jødene, var en hovedårsak, men Steiner viser hvordan nasjonalistisk nedprioritering av internasjonale arenaer og forpliktelser dominerte hele det internasjonale bildet. De færreste hadde det til hensikt, men resultatet ble en ny verdenskrig og Holocaust som uttrykk for et sivilisatorisk sammenbrudd.

Mønster fra 1930-årene?

Å lese resultatene av Zara Steiners grundige forskning og samtidig følge det internasjonale nyhetsbildet kan fremkalle en dyp følelse av ubehag. Det er ikke slik at historien gjentar seg, men visse historiske mønstre kan gjøre det. Og i år er det høyst sannsynlig at medlemmer av Den norske nobelkomité og deres rådgivere er svært bevisste på dette.

Kanskje er det egentlig et mønster fra før 1913 vi aner, men det kan også være et fra 1930-årene.

I 1938 ble den siste fredsprisen før utbruddet av andre verdenskrig gitt til det internasjonale Nansenkontoret for flyktninger. Det kontoret, ledet av den norske juristen og høyremannen Michael Hansson, var i ferd med å bli nedlagt. Enten flyktninger var tyske jøder eller mennesker som hadde unnsluppet det sovjet-kommunistiske diktaturet, så var selve deres eksistens utfordrende. Nobelkomiteen viste at den forsto at internasjonalt arbeid for å bistå flyktninger var et viktig innslag i arbeidet for trygghet og fred.

I år, når en lang rekke statsledere med Donald Trump og Benjamin Netanyahu i spissen motarbeider en hovedlinje i fredsprisens snart 125-årige historie, innvarsler det kanskje «Mørkets triumf 2.0».

Er det ikke da tid for en aldri så liten protest? Hva med å gi fredsprisen til en av Nansenkontorets arvtagere: FN-organisasjonen for palestinske flyktninger, UNRWA, som ligger på sotteseng? Eller er det kanskje best å stille opp foran kameraene i Oslo og si at fredsprispengene etter Alfred Nobel i år må vente på bedre tider?