Kan vi gå og leke nå?

Slagordet er en klar oppfordring til alle som har makt og påvirkning i barns hverdag: Fremhev lekens viktige plass og betydning i barnas liv.

Nestleder i Utdanningsforbundet sier det slik i Utdanningsnytt: «Spontan lek er en livsviktig rettighet barn har. I dagens gjennomregulerte barndom er det allerede en stor mangel på pusterom og frie aktiviteter.»

Barns rett til lek i barnehagen er også nedfelt i FNs barnekonvensjon som en menneskerettighet.

Jeg har tidligere arbeidet som barnehagelærer og vært tett på barns liv. Da fikk jeg ofte spørsmålet: «Kan vi gå og leke nå?». Det kom gjerne på slutten av en lang velforberedt samlingsstund, mot slutten av en rutineaktivitet som måltid, eller en annen aktivitet som det kunne vært lagt ned mye arbeid i.

Barna var urolige og kunne ikke vente med å forlate plassene sine for å starte med leken, det de aller mest ville gjøre. Spørsmålet var et av de mest utfordrende jeg fikk som barnehagelærer. Det minnet meg om hvor viktig leken er for barn, men samtidig hvor lett det er å overse lekens betydning i alle våre velmente praktiske og pedagogiske bestrebelser. La meg utdype.

Leken som aktivitet har fasinert mange av oss voksne siden tidenes morgen. Utallige filosofer og pedagoger har undret seg over lekens mysterium.

Hvor kommer leken fra? Hvorfor leker vi? Hva er lek? Kan den defineres? Hvilken mening har leken og for hvem?

Det vi vet, er at leken må ses som en grunnleggende menneskelig handling. Barnas egen lek gir barnet tilhørighet, selvstendighetsfølelse, mening i hverdagen, glede i øyeblikket, bekreftelse, identitet og en appetitt på livet.

Lek må forstås som et fenomen. Det innebærer at vi må undersøke leken fra ulike sider i forskjellige livssituasjoner. En som beskriver leken som livsfenomen er den tyske filosofen Eugen Fink.

Han påpeker at barns lek er motivert ut fra barnet selv. Fink beskriver leken som en intuitiv og naturgitt aktivitet. Som en drift og lyst som må anerkjennes. Som mennesker har vi alle lekt før vi har tenkt over at vi har lekt. Lekens motivasjon vises som en drift fra våre dypeste følelser.

Undrende tenker jeg tilbake på situasjoner der barn tøyler sine innerste lyster ved å høflig spørre om de kan få lov til å gå og leke. Med vemod minnes jeg de ganger barns ønske om lek ikke ble tatt hensyn til av meg som pedagog.

Barns ønsker kan være lett å overhøre, men barn skulle helst ikke behøve å spørre om lov til å leke. Barns valg til lek kan ses som menneskets vilje til mening både for seg selv og andre.

Fink forklarer leken som en sosial aktivitet der barnet tolker og forstår seg selv og sine omgivelser. Når barn spør «kan vi leke», er det en forestilling om at leken er en inkluderende aktivitet som rommer alle livets følelser. I leken blir vi både oss selv og en del av fellesskapet. Om individuelle motiv overskygger leken, kan lekfellesskapet bli borte. Ingen eier leken. Ikke et barn eller jeg som voksen med mine velmente planer.

Det er en risiko å gi barn en frihet som ikke kan kontrolleres. Min manglende tillit til barns egen lek opplevde jeg ofte å måtte tøyle. Det gjorde meg usikker, men dem vi vil vel lar vi være frie. Vi må være villig til å gi barn tid til lek i trygge omgivelser.

Barn skal oppleve ansatte som forstår barns behov for egen lek, og samtidig være tilgjengelige. Om jeg stadig vil overstyre eller kontrollere leken, vil barnas tillit til meg forsvinne. Å la barn få gå og leke er en anerkjennelse til barn som jeg har makt til å gi, på tross av egne ønsker og pedagogiske innsikter og motiver.

Når ett barn spør om å gå og leke, får barnet gjerne flere blikk som innbydende forteller «jeg er også med på leken»? Raskt blir små kropper og hender ivrig opptatt med å erobre lekens forunderlige verden sammen.

Leken skal ikke behøve å forsvares eller forklares. Leken rettferdiggjør seg selv. Et barns vilje til lek bør være et naturlig valg uten godkjenning, bifall eller korrigering fra meg som voksen.

Barns lek som en styrt læringsarena blir kanskje noen ganger utnyttet av oss velmenende pedagoger for å oppnå ulike mål. Vi voksne har makt og innimellom for stor vilje til å bestemme når og om barn kan gå for å leke.

Rammeplan for barnehager, som er styrende for barnehagens innhold, påpeker at lekens sentrale plass og egenverdi skal vernes og anerkjennes. Denne anerkjennelsen må i alle barnehager få praktiske konsekvenser. Barn skal hver dag oppleve en meningsfull dag fylt med god tid til egen lek, og i minst mulig grad oppleve å bli bedt om å utsette denne livgivende aktiviteten.

Barn leker, derfor er de barn. La barn og leken få leve.

Gratulerer med dagen alle barnehager og takk for den jobben som hver dag gjøres for å verne om lekens egen verdi.