Kaptein Sabeltann – moden for å pensjoneres?

Mange barn ned i bleiealder har lært seg ordene Kaptein Sabeltann, Kjuttaviga, samt flere av de andre figurene som går igjen i forestillingen om nevnte kaptein.

Jeg var på min første Sabeltann-forestilling for tretti-førti år siden. Allerede da var den hauset opp til at dette var noe stort som man burde se. Vei, jeg så. Uten at jeg fikk noe særlig ut av hele greia. Folk på senen sto og skrek til hverandre om en skatt de ikke fant, kjølhaling, slåssing med sverd mm. Det eneste som fenget var alt fyrverkeriet under forestillingen. Det var bra.

Opp gjennom årene har jeg hatt barn og barnebarn som jeg har hatt gleden av å følge på diverse Sabeltann-forestillinger. For et barn i fem-seks-årsalderen er det selvsagt en spennende affære å oppleve Sabeltann i mørkt sommervær med midnatt. Bli bombardert med en dramatisk lyssetting samt et magisk fyrverkeri som krydrer forestillingen.

Allikevel – på senen står folk fortsatt og skriker til hverandre om ting som barn i fire-fem-seks- årsalderen ikke forstår bæret av. Selv om barna er aldri så mye utkledt i sabeltannhatt, sabeltannflagg, Sabeltann ditt og Sabeltann datt.

I ettertid har jeg gjort meg noen refleksjoner. Jeg innser at sabeltanngreia er en pengemaskin uten like i norsk sammenheng. Man kjører samme greia hvert år. Med ørsmå modifikasjoner. Men skrikingen er den samme, språket er det samme, slåss- og straff-holdningene i stykket fra en svunnen tid er de samme.

Jeg har skjønt at det er pengefolk på Sørlandet som trekker i trådene. Millionene renner inn, nær sagt på bestilling. Jeg skjønner at oppsetningen koster en smule, med effekter og personale, men en ting stusser jeg på – en stor del av publikum må sitte på benker som er, jeg hadde nær sagt, minst hundre år gammel. I alle fall nærmer de seg de femti. To totoms fire med et lite mellomrom i bredden oppå en betongavsats. Skal folk forbi, er en nødt til å stå opp der en skal sitte. Dette opplevde jeg flere ganger nå sist uke. Jeg satt med to knær i ryggen, store deler av forestillingen.

Er inntjeningen så skral at det i 2025 ikke er mulig å la tilskuere få sitte på en anstendig måte i et sete? Eller er det grådigheten som lurer i bakgrunnen. Så – rett skal være rett – koreografien med røk, smell, og lys setting var god.

Men selve historien er gått ut av tiden. For lengst.