Jeg synes det er fantastisk når fedre tar ut foreldrepermisjon. Jeg synes det er fantastisk når mødre gjør det. Det viktigste er at det er familiene som får bestemme hva som passer for dem.
Kari Henriksen og Arbeiderpartiet har liten tillit til at familiene vet best selv når hun anklager KrF for å være gammeldagse. Det er ikke gammeldags å ønske seg mer tid med barnet sitt – det er naturlig. Det er omsorg.
For oss i KrF handler familiepolitikken ikke om fortiden – men om fremtiden. Den handler om barna. Dagens rigide tredeling av foreldrepermisjonen og som Arbeiderpartiet forfekter ble til i likestillingens navn, men har paradoksalt nok ført til det motsatte: Halvparten av norske mødre velger i dag å ta ut ulønnet permisjon for å være lenger hjemme, selv om dette innebærer tapte rettigheter og mindre opptjening av pensjonspoeng. Kvinnene forteller at de velger dette fordi de ønsker mer tid med barna sine og mange gjør det for å kunne amme babyen sin lengre. Da synes jeg løsningen er å la familiene bestemme mer over hvordan de vil disponere tiden i permisjon. Det er helt feil at staten skal overstyre dette, den første tiden med et barn er alt for viktig til å forsøkes brukt som et likestillingspolitisk verktøy for venstresiden. Når Arbeiderpartiet sier at fri fordeling av foreldrepermisjonen er feil, så sier de jo at mange mødre og fedre tar feil i hvordan de vil legge opp sitt familieliv. I stedet for å legge til rette for at familier kan kombinere jobb og familieliv på sin måte, legger de stadig mer press på å få foreldre – særlig kvinner – raskt tilbake i full jobb. Det handler ikke om valgfrihet, det handler om kontroll.
Det at KrF går for fri fordeling nå, viser tillit til familiene. Det er familiene selv som skal bestemme fordelingen og hvordan de vil organisere sin hverdag med barn. Mammaer og pappaer ønsker å være sammen med barnet sitt. Noen vil sikkert velge at mor er hjemme lenger enn dagens kvote, og andre vil velge at far er hjemme lenger. Hvis fri deling av permisjon fører til at familier tar andre valg, så betyr det i så fall at politikken er helt i utakt med familienes ønsker, og gjør det bare enda viktigere å skrote tredelingen.
KrF setter familien først, fordi vi setter barna i sentrum. En trygg og god oppvekst varer livet ut. Derfor er vår familiepolitikk til for barnas skyld – uansett hvordan familien ser ut. I dag er familier mangfoldige, og da skal også politikken være det. Alle barn fortjener å vokse opp i trygge rammer, med foreldre som får frihet og støtte til å gi dem kjærlighet og tilstedeværelse.
La meg være krystallklar: KrF tar tydelig avstand fra alt hat og all hets – enten det rammer homofile, transpersoner eller andre.
Derfor blir det både urimelig og unødvendig når Kari Henriksen forsøker å stemple KrF med merkelapper vi ikke kjenner oss igjen i. Hun blander sammen ulike debatter og prøver å trekke en strek mellom KrFs verdier og holdninger vi aldri har stått for.
La meg være krystallklar: KrF tar tydelig avstand fra alt hat og all hets – enten det rammer homofile, transpersoner eller andre. Vi kommer alltid til å stå opp mot det, og vi mener det er en grunnleggende verdi i vårt samfunn at alle mennesker skal møtes med respekt og verdighet. Dette er en del av vårt kristendemokratiske verdigrunnlag.
Når vi i KrF sier at det ikke bør flagges med politiske symboler som prideflagget på offentlige flaggstenger, handler det ikke om å ekskludere noen. Det handler om prinsipp. Det samme ble slått fast av stortingspresident Masud Gharahkhani i 2023 – og av Arbeiderpartiet selv. På Stortinget flagger man ikke med prideflagget, fordi det regnes som et politisk symbol. Det samme prinsippet må gjelde for offentlige skoler.
Det norske flagget er et samlende symbol. Det representerer frihet, demokrati, trosfrihet og retten til å leve det livet du ønsker – og til å elske den du vil. Når norske skoler flagger med det norske flagget, så er det et inkluderende uttrykk for nettopp disse verdiene. Det er ikke kulturkrig. Det er fellesskap.
Vi trenger mindre polarisering i politikken, ikke mer. Derfor mener jeg at Henriksen bommer når hun forsøker å mistenkeliggjøre våre motiver og skape konflikt der det heller burde finnes en respektfull meningsutveksling.