Keir Starmer er i ferd med å innta samme rolle som Winston Churchill

I tomrommet etter USA har Storbritannia og Frankrike stått frem som de fremste europeiske lederne, skriver Erik Mustad. Bildet viser et møte mellom Keir Starmer (i midten), Volodymyr Zelenskyj og Emmanuel Macron tidligere i år. Foto: Justin Tallis, Reuters/NTB

Britenes statsminister Keir Starmer har tatt en fremtredende rolle internasjonalt. Brexit, utmeldingen av EU, har gitt ham muligheten.

Da Labour og Keir Starmer vant det britiske valget med rekordstor margin i juli i fjor, var forventningene til den nye regjeringen delte.

Noen mente det ville ta tid å stabilisere og endre Storbritannia etter femten år med konservativt styre. Andre hevdet at Labours valgseier i 2024 ville bli et tidsskille. Endelig kunne man komme seg ut av brexit-tåken og begynne å snakke om hva fremtiden ville bringe.

Diplomatisk har Starmer har utnyttet utmeldingen av EU maksimalt så langt.

Ni måneder inn i regjeringsperioden har Labour falt på meningsmålingene. Fra over 40 prosent for et år siden til 26 prosent nå nylig. Det ytterliggående Reform-partiet til den tidligere brexit-generalen Nigel Farage har vokst seg like stort som regjeringspartiet.

Høy stjerne

Men ifølge meningsmålingsbyrået Yougov har Starmers personlige popularitet økt med nesten ti prosent siden februar.

Hvorfor ser velgere og kommentatorer mer positivt på Starmer nå? Og hva er bakgrunnen for at han har kunnet innta en fremtredende rolle internasjonalt?

Tre årsaker som peker seg ut:

1. Britenes rolle og posisjon etter brexit
2. Den globale unntakstilstanden etter Trumps inntreden i januar
3. Labours solide mandat fra valget i Storbritannia i fjor

Europeisk varme

Labours valgseier i fjor var et brudd med styret til et svært splittet konservativt parti som etter lange og seige år fikk lirket Storbritannia ut av EU. Landet er utenfor EU, men samtidig en del av Europa og det europeiske fellesskapet.

Europakommisjonens president Ursula von der Leyen understreker at «vi er alle europeere» og «vi er venner» med henvisning til at Storbritannia er ute av EU, men inne i den europeiske varmen. På samme måte som Norge. Begge landene er utenfor, men samtidig inne i den europeiske varmen.

Norges tette forhold til Storbritannia gir dermed Støre og Stoltenberg en diplomatisk mulighet i EU som de kanskje ikke ville hatt uten britene?

Starmers diplomatiske byks inn mot Europa og deres ledere er mulig av flere årsaker. Labour assosieres ikke med brexit og de vanskelige forhandlingene etter den britiske folkeavstemningen i 2016. Labour har også vært et pro EU-parti som kjempet mot brexit, skjønt med svak motstand mot brexit under ledelse av Jeremy Corbyn.

Frihet

Britene er bundet av EUs regelverk og samhandling. Utenrikspolitisk kan landet opptre fritt overfor EU, Ukraina, USA og Russland. Det styrker gjennomslagskraften.

I Storbritannia bejubles Starmers diplomatiske innsats på begge sider av EU-linjen.

Brexit-forkjempere peker på at landet får til mer ved å stå utenfor. En fri internasjonal posisjon gir historisk gjenklang i nasjonen. Det var nettopp en slik rolle brexiterne ønsket for nasjonens leder da de stemte for å forlate EU.

EU-forkjempere viser til at Starmers rolle handler om fellesskap. Den er er viktig i den unntakstilstanden verden befinner seg i, og man er sterkere sammen enn alene.

Unntakstilstand med USA

Storbritannia og Frankrike har inntatt en lederposisjon i Europa i konflikten mellom Russland og Ukraina. I tomrommet etter USA har Keir Starmer og Emmanuel Macron stått frem som de fremste europeiske lederne.

Sammen gir de Ukraina garantier om fortsatt militær og økonomisk støtte. De har jevnlige møter med president Zelenskyj. Statslederne understreker at ingen fredsavtale eller våpenhvile kan komme i stand uten at Ukraina sitter ved forhandlingsbordet.

Europa må ruste seg militært for fremtiden uten å forvente den samme støtten USA har tilbydd etter andre verdenskrig og frem til nylig.

Dagens usikre allianse med USA har endret prioriteringer både i EU og i Storbritannia. Her har Starmer foreløpig hatt en nøkkelrolle.

Starmer gjør som Churchill

Den internasjonale arenaen trenger en statsleder som kan stå mellom et uforutsigbart USA og et noe vaklende EU, hvor både unionen og medlemslandene har sine utfordringer.

Den rollen Starmer er i ferd med å ta, har britiske statsminister også tidligere inntatt, både gjennom Winston Churchill og Tony Blair.

I tider med internasjonal usikkerhet og uorden, dannes det ofte felles fiendebilder. En ytre fiende kan politisk samle troppende innenlands og øke oppslutning.

For Storbritannia kan Suez-krisen i 1956, Falklandskrigen i 1982 og kampen mot terror i årene etter 11. september i 2001 stå som eksempler. Ytre motstand styrket nasjonens identitet, verdier og demokratiforståelse og derigjennom nasjonens leder.

På innsiden

Labours seiersmargin var formidabel ved fjorårets valg. Flertallet er stabilt frem til neste valg, som må holdes en gang før juli 2029.

Ingen andre europeiske ledere kan vise til en så overveldende valgseier, og det gir Starmer et solid fortrinn.

Mens Macron er i en svak innenrikspolitisk situasjon, er Starmers posisjon den sterkeste en britisk statsminister har hatt siden Tony Blairs valgseier i 1997.

Med konservative brexit-ledere som statsministere Lizz Truss, Boris Johnson og Rishi Sunak, ble Storbritannia marginalisert i Europa og sjelden invitert til samarbeidsprosjekter.

Med en Labour-statsminister, etter brexit, har dette endret seg.