KI er ikke djevelen. Skjult bruk er problemet.

Tore Renberg har rett i at litteratur bør komme fra menneskelig erfaring. Det betyr likevel ikke at skrivearbeid alltid har vært et ensomt og uberørt møte mellom menneske og papir, skriver innleggsforfatteren. Foto: Stig B. Hansen

Det er stor forskjell på en tekst skrevet av KI, skrevet med KI, og en tekst skrevet av et menneske som har brukt KI som sparringpartner underveis.

Forfatter Tore Renberg vil merke sin nye roman med at den er skrevet uten hjelp fra «djevelen». Det er helt greit. At en forfatter vil signalisere at en bok er skrevet uten kunstig intelligens, kan være relevant.

Problemet oppstår når KI-debatten i litteraturen reduseres til moral, skam og demonisering. Da mister vi evnen til å skille mellom juks, dårlig håndverk, redaksjonelt havari og legitim bruk av verktøy. For det er stor forskjell på en tekst skrevet av KI, skrevet med KI, og en tekst skrevet av et menneske som har brukt KI som sparringpartner underveis.

Morten Goodwin, professor i kunstig intelligens, har skrevet klokt om KI-skam. Teknologien brukes mye, men bruken forties. Når alt fra juks til idémyldring og språkvask havner i samme moralske skuff, lærer vi folk å skjule bruken i stedet for å bruke teknologien ansvarlig.

Menneskelig erfaring

Renberg har rett i at litteratur bør komme fra menneskelig erfaring. En roman er ikke bare setninger, men en vilje, et språk og et ansvar. Det betyr likevel ikke at skrivearbeid alltid har vært et ensomt og uberørt møte mellom menneske og papir.

Forfattere har alltid brukt verktøy, kilder, samtaler, redaktører, språkvaskere og motlesere. Sterke redaktører flytter kapitler, strammer språk og stiller spørsmål. Det gjør ikke redaktøren til forfatter. Det gjør heller ikke boken mindre menneskelig.

KI er mer krevende enn tidligere verktøy, fordi teknologien kan produsere tekst, imitere stil og foreslå struktur i et tempo og en skala vi aldri har opplevd før. Nettopp derfor trenger vi mer presisjon, mer åpenhet, klarere begreper og tydeligere ansvar.

Et interessant eksempel kommer fra forfatter og forlegger Håkon Øverås som i 2025 hevdet at KI ikke har noe med intelligens å gjøre, og at forslagene fra ChatGPT baserer seg på sannsynlighetsregning. Samtidig brukte Øverås ChatGPT til å diskutere litterære grep i eget romanprosjekt.

Det illustrerer hvor sammensatt virkeligheten allerede er. Mange av dem som avviser KI i prinsippet, bruker teknologien selv i praksis. Da gir det lite mening å hevde at kunstig intelligens ikke hører hjemme i kreative prosesser.

Må brukes forsvarlig

Den relevante og konstruktive diskusjonen handler om hvordan teknologien brukes forsvarlig. En forfatter kan bruke KI til å strukturere egne tanker, diskutere dramaturgi, finne gjentagelser, teste dialog, få hjelp til research eller språkvask.

Det avgjørende er at forfatteren fortsatt eier premisset, stemmen, vurderingene, ordene og ansvaret. Uten dette skillet får vi mer hemmelighold, mer skam og mindre kvalitetssikring. KI-bruken blir ikke borte, bare vanskeligere å snakke ærlig om. Forlagene bør stille krav. Forfattere bør være åpne om vesentlig KI-bruk. Leserne bør kunne stole på at boken de holder i hånden, har et menneskelig ansvar bak seg.

Kunstig intelligens er ikke djevelen. Djevelen ligger i hemmeligholdet, ansvarsfraskrivelsen og den skråsikre uvitenheten.