KI-skammen er rasjonell

1 day ago 1



Morten Goodwin har rett i diagnosen («På tide å bli kvitt KI-skammen», 25. juni): Vi bruker KI mye og innrømmer det sjelden. Men skam forsvinner ikke fordi en professor ber om åpenhet. Skam forsvinner når systemene slutter å straffe ærlighet.

En elev som ærlig forteller at ChatGPT skrev halve stilen, gir seg selv en dårligere karakter, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock

Spør en student hvorfor hun ikke forteller at ChatGPT hjalp henne med oppgaven. Hun skammer seg ikke. Hun er rasjonell. Innrømmelsen kan koste henne karakteren, i verste fall en jukssak. Tausheten koster ingenting.

På tide å bli kvitt KI-skammen

Åpen

Goodwins tre prinsipper — vær åpen, skill mellom ulik bruk, behold ansvaret — er lette å være enig i. Det er også problemet. De er appeller, og appeller endrer ikke atferd så lenge insentivene peker motsatt vei.

Ta skolen, der Goodwin legger tyngden. Vurderingssystemet måler ett punkt: det innleverte produktet. I hundre år fungerte det, fordi produktet var et pålitelig bevis på prosessen bak. Den koblingen har KI klippet over. En feilfri tekst beviser ikke lenger noe om hvem som tenkte. En eksamensbesvarelse har nemlig ingen verdi som tekst — bare som bevis på tenkningen bak. En elev som ærlig forteller at ChatGPT skrev halve stilen, gir seg selv en dårligere karakter. Systemet har gjort ærlighet til en tapsstrategi. Selvfølgelig tier de.

Systemet har gjort ærlighet til en tapsstrategi.

Løsningen er å flytte målingen dit KI ikke når: til prosessen. En lærer som følger arbeidet underveis — utkastene, spørsmålene, revisjonene — trenger ikke gjette hvem som skrev sluttproduktet. Hun har sett tenkningen skje. Da kan eleven bruke KI åpent, fordi åpenheten ikke lenger truer noe. Jeg har brukt observerbare signaler fra arbeidsprosessen som vurderingsgrunnlag i egen undervisning i årevis. Studentene har ingen grunn til å skjule noe — så lenge de vet hva som måles.

Goodwin skriver at det er forskjell på juks og leksehjelp, men gir oss ikke verktøyet til å se forskjellen. Her er ett: Skill mellom tekster som bare skal transportere informasjon, og tekster der noen forplikter seg til innholdet. Referatet og oppsummeringen er transport — la KI ta dem, helt åpent. Romanen, kondolansen og forskningsartikkelen er forpliktelse — der står et menneske inne for hvert ord, og da må mennesket ha gjort tenkningen. «Lise vs. Gianni»-skandalen handlet aldri om at KI ble brukt, men om at en forpliktelsestekst ble behandlet som transport. Leserne trodde de møtte en forfatter. De møtte en bestilling.

Skammen forsvinner den dagen ærlighet lønner seg. Bygg systemene som gjør det.

Read Entire Article