2 weeks ago
11
– Vi ser jo at det mangler gravplasser. Vi ser at det er graver vi gjerne skulle ha brukt, graver en familie har brukt i mange år. Men vi åpner gravene og ser at det er hele kister der ennå. De er ikke mulig å bruke på nytt.
Det sier Pia Helbæk Cyrén. Hun driver gravferdsbyrået Den siste reisen i Oslo.
Åpnet grav
Hun har flere ganger sett problemet med egne øyne. Sist nå i sommer.
– Vi åpnet en grav på Gamle Oslo gravlund, fordi en familie ønsket å legge ned en kiste der. Det er 30 år siden sist det ble lagt ned kiste der. Men det lot seg ikke gjøre, fordi kisten var helt intakt, forteller hun.
I flere hundre år har vi gravlagt våre døde i solide, flotte kister.
Tradisjonen strekker seg tilbake til middelalderen. Fra 1600-1700-tallet skulle de være staselige, gjerne i tresortene eik, kirsebær eller tyri, og de skulle være hvitmalte og lakkerte. Med nagler og beslag av metall.
Etter hvert skulle også innsiden av kistene være bekledde med stoffer, som i moderne tid ofte har vært av for eksempel plaststoffet polyester.
Først i 2003 ble det forbudt å bruke materialer som ikke er nedbrytbare i kistene. Det var nok for sent, for skaden hadde allerede skjedd.
Det har gitt oss et stort problem.
Hud, hår og fingre intakt
De solide kistene brytes sakte ned. Mange brytes i praksis ikke ned i det hele tatt. Det gjør det umulig, og ulovlig, å gjenbruke gravene slik tanken har vært.
Dette fører til store kapasitetsproblemer ved kirkegårdene i Norge etter hvert som andelen eldre i befolkningen vokser.
– Syntetiske stoffer som det fôret inne i kista vil jo være negativt for nedbrytingen. Det ligger inntil huden og hindrer oksygentilgang, sier Inghild Halvorsen Økland.
Hun er forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO, og har åpnet ikke mindre enn 73 kistegraver. Hun har sett at slett ikke alle døde blir til jord.
– Man kan finne kister med døde med hud og hår. En kropp hadde armene fremdeles foldet, og jeg så hender og fingre og negler.
– Hvor lang tid hadde kisten ligget i jorden da?
– Når dette først går galt, spiller det mindre rolle hvor lang tid det har gått, for da stopper alt opp. Det kan gå 20 år, 80 eller 100 år, sier hun.
Stenger for nye kister
Det er 2,9 millioner kistegraver i Norge.
Det er strenge lover i Norge som skal sikre avdøde respekt og verdighet.
Gravplassloven § 8 slår fast at en grav kan brukes til ny gravlegging når det har gått minst 20 år siden siste gravlegging.
Regelen er at alt biologisk materiale skal være brutt ned. Det skal kun være grove knokler og kisterester igjen i graven.
Flere og flere steder i Norge må nå utvide fredningstiden. Kistene brytes ikke ned.
Om nedbrytningstiden er lengre, kan lokale myndigheter utvide fredningstiden til opptil 80 år, noe som i praksis er for alltid.
Et slikt sted er gravstedet ved Langestrand kapell i Larvik.
– Vi tildeler ikke kistegraver på nytt her, sier gravplassforvalter i Larvik Magne Heum.
– Utfordringene her er grunnforholdene, som gjør at nedbrytingen går så sent. Dette området har en fredningstid på 80 år, sier han.
Det er nemlig noe som har forsterket problemet: Klimaendringene.
Med et våtere klima med kraftig styrtregn blir bakken fuktigere. Vannet isolerer kistene og hindrer oksygen å slippe til. I mange tilfeller vil da nedbrytingen aldri starte.
Kiste av papp
Det er Statsforvalteren i Vestfold og Telemark som har det sentrale ansvaret for gravlegginger i Norge.
– Leirholdig jord og mye vann i grunnen er et kjent problem på flere gravplasser. Her vil mangel på luft og for mye fuktighet gjøre at nedbrytningen går saktere, sier seniorrådgiver Tove Frøvoll Thoresen hos Statsforvalteren.
– Det kan bli nødvendig å stenge hele eller deler av gravplassen for kistegravlegging, sier hun.
Nå forsøker noen å gå nye veier for å tilpasse seg nye krav og nye klimaforhold.
Selskapet Orbit Norge tilbyr en helt ny type kiste av papp.
– De tradisjonelle kistene er behandlet med 1,5 liter spraymaling, pluss lakk. Det gjør at nedbrytningstiden blir betydelig, sier han som selger pappkister, Lars Dybwad.
– Men vil noen velge en kiste av papp da?
– Ja, folk vil ha noe som er bra for naturen. Det er en pappkiste, laget av trefiber. Dette betyr at den går mye raskere i oppløsning, sier salgsdirektør Dybwad.
Litt dyrere
Selv om produksjonskostnadene for slike kister er lavere enn en i for eksempel eik, vedgår Dybwad at disse pappkistene er litt dyrere for kunden.
– Er det fordi produksjonsvolumet er lite, eller fordi du regner med at folk vil betale litt mer for å være miljøvennlig?
– Det er vel en kombinasjon, sier han.
I juni fjor ble to av disse kistene gravd ned på to ulike gravsteder i Larvik. Den ene i det området ved Langestrand kapell der forholdene for nedbryting er svært dårligere.
Graver opp kisten
Femten måneder senere, i slutten av september 2025, skulle den graves opp igjen, med hjelp fra gravplassforvalter Magne Heum.
– Jeg er spent. Vi får se, sa Lars Dybwad i Orbit Norge.
Da restene var oppe, viste det seg at pappkisten var sunket sammen og delvis gått i oppløsning av væsken nede i bakken.
Forsker Inghild Halvorsen Økland i NIBIO var med på utgravingen. Hun studerte restene fra kisten nøye. Nedbrytingen ble nok ikke slik produsenten hadde håpet. Men forskeren er ikke overrasket.
– Det er vel som forventet med de grunnforholdene her. Pappfibrene er jo fremdeles intakte, sier hun.
– Men en vanlig kiste ville vel ha vært like hel?
– Jo, det ville den jo være, sier hun forskeren.
– Unge vil ha det
Sjefen i gravferdsbyrået Den siste reisen i Oslo, Pia Cyrén, kjenner forsøkene med pappkisten godt, og mener det er riktig vei å gå.
– Jeg vil gjerne selge slike kister. Vi kan ikke tviholde på løsninger som de brukte for mange hundre år siden, sier hun.
– Men hva får deg til å tro at folk ville ønske å gravlegge sine døde i pappkister?
– Jeg tror at nye generasjoner er veldig opptatte av miljøet. De er ikke opptatte av at det skal være eik, mahogni eller kirsebær. De yngre etterspør miljøvennlige alternativer. De har kildesortert siden barnehagen og har et helt annet fokus, sier Cyrén.
English (US) ·