Klikkjaget må ikke få styre kronikkene

I sin nåværende tradisjonelle form ble kronikken introdusert i 1905 av den mest ruvende personen i dansk pressehistorie, skriver kronikkforfatteren om Politikens redaktør Henrik Cavling. Her i 1927, på sin siste arbeidsdag. Foto: Wikimedia Commons

Når norske medier velger klikk fremfor innsikt, forsvinner viktige stemmer fra samfunnsdebatten.

De første punktene i pressens Vær Varsom-plakat understreker samfunnsrollen – ofte omtalt som samfunnsoppdraget. De redaktørstyrte mediene har med andre ord en særegen posisjon som blant annet skal bidra til å sikre ytringsfrihet, informasjonsfrihet, debatt og samfunnskritikk.

Men denne innflytelsen på den demokratiske samfunnsbygningen er ikke lenger like selvfølgelig. Fragmentering og flere konkurrerende offentligheter har endret mediebildet samtidig som det skjer en tydelig markedsstyrt endring i journalistikkens presentasjonsformer, noe som igjen etterlater seg spørsmål om de redaktørstyrte medienes faktiske uavhengighet.

Kronikkens betydning

Bakgrunnen for å gripe fatt i dette er boken «Kronikken – sakprosaens hundremeter», som jeg nylig har utgitt sammen med Lars Sandved Dalen. Ved siden av vanlige tips og råd understrekes kronikkens betydning for samfunnsdebatten.

Selv om kronikken utgjør en bit av medieutviklingen, er dens plass på de forskjellige plattformene et av de få stedene der det i det daglige nyhetsutbud gis rom for kunnskap, innsikt og resonnerende kraft.

Derfor er det avgjørende at det fortsatt gis spalteplass til slike artikler, og at kvaliteten opprettholdes. Dersom sosiale mediers personlige vitnesbyrd, der skribentene ofte ikke har andre referanser enn seg selv, også erobrer kronikkplassen – noe det finnes tendenser til – mister redaktørene nok en grunn til å smykke seg med samfunnsoppdraget.

Det foregår en abdisering på en rekke områder. Lederartiklene blir færre, likeså kultursidene. Uansett begrunnelse er dette uttrykk for en overgang fra kultur- og samfunnsinstitusjoner til markedskonsern.

Det kan faktisk være grunn til å spørre om journalistikken i dagens markedsstyrte mediekonsern er mindre uavhengig enn partipressen var i sin tid. Ved siden av seriøs nyhetsjournalistikk er kronikk- og debattsidene en livline for både demokratiet og de redaktørstyrte medienes samfunnsrolle.

Aftenposten skal ha ros for å ta denne oppgaven alvorlig. Det er ikke gitt, for opprettholdelse av kvalitet innebærer en vilje til å akseptere at innholdet ofte ikke medfører tallrike klikk. I døgnproduksjonens løp er dette noen av de viktigste sidene i norsk presse.

Også Klassekampen har i det daglige gode og fyldige kronikk- og debattsider. Det gir et riktigere bilde i bredere forstand, men Aftenpostens sider er de viktigste både med tanke på opplag, bredde og nedslagsfelt.

Første kronikk i 1905

I sin nåværende tradisjonelle form ble kronikken introdusert i 1905 av den mest ruvende personen i dansk pressehistorie, Henrik Cavling. Som ny redaktør av Politiken la han om hele avisen, og «den vimpel som vaiet i stormasten, het kronikken».

Her er den første moderne kronikken, trykt i danske Politiken 16. mai 1905. Den het «Den svageres Ret og Pligt» og var skrevet av den danske kritikeren og litteraturforskeren Georg Brandes. Foto: Politiken

Den første kronikken ble skrevet av Georg Brandes, og en rekke kulturpersonligheter ble invitert til å skrive: fra Norge blant andre Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Knut Hamsun. Kronikken skulle være en fast daglig artikkel om «samfunnsspørsmål, vitenskap, kritikk og kunst».

Cavling ønsket å «gjøre kronikken til en integrerende del av bladets aktuelle stoff. Hans nyhetsdevise treffer presist en redaktørstyrt nødvendighet: «Vår hemmelighet er den at bladet kjører døgnets vogn og kjøres ikke av den.»

Fra 1970-tallet til i dag

Dagens mediebilde er selvsagt annerledes. Bokens medforfatter, Lars Sandved Dalen, har i en masteroppgave tatt for seg et større utvalg av kronikker fra 1970-tallet til i dag.

I en oversikt øyner vi speilbilder av samfunnsutviklingen – kronikkene utgjør dermed viktige historiske kilder. Dette er i seg selv en god grunn for dagens kronikkansvarlige til å sette på trykk artikler som uttrykker noe vesentlig i nåtid. De kan dermed brukes som historiske referanser.

Overlege Frederik Mellbye skrev kronikk i Aftenposten 4. februar 1970 om det er mulig at en vaksine kan stanse en epidemi. Foto: Aftenposten

Et eksempel fra 1970: Den kjente overlegen og senere stadsfysikus Fredrik Mellbye skrev da en kronikk i Aftenposten med tittelen «Om influensa og bruk av influensavaksine». Her vurderte han «om det er mulig ved hjelp av vaksine å stanse en epidemi».

Større variasjon på 2000-tallet

På 1970-tallet og litt inn på 1980-tallet er det mange artikler om litteratur, kirke og teologi; forfatteren Ebba Haslund skrev for eksempel om «sideblikk på ny britisk litteratur». En slik artikkel vil vi neppe finne i dag, og denne fra Arbeiderbladet er utenkelig: «Fjorårets prosaforfattere i Finland».

Fra og med 1990-tallet skjer det en dreining fra humaniora til statsvitenskap.

Utover 2000-tallet er det mer variert. Noen temaer har vært der gjennom hele perioden: Miljø, helse, barn, arkitektur og politiske utenriksspørsmål. Etter hvert øker også variasjonen blant skribentene. Kulturpersonligheten og professoren i litteratur er borte, mens blant andre tenketankenes rådgivere, forskere fra ulike institusjoner og uavhengige spaltister er bedre representert.

En tydelig endring øynes i formen, særlig etter 2010: det skrivende jeg. Det personlige element, fremelsket i pressen særlig fra 1990-tallet og forsterket av de sosiale mediene utover 2000-tallet. Her ligger også en utbredt misforståelse: jo mer jeg, desto mer personlig.

Et skille mellom kronikk og debatt

Dette er et spørsmål om kvalitet som på flere områder er blitt mer påtrengende for de redaktørstyrte mediene. For å opprettholde kronikkens kvalitet kan et grep være å skille mellom kronikk og debatt.

Kronikken bør formidle noe nytt: Det kan være konkret, for eksempel et resultat av forskning, eller i form av ny innsikt, resonnement og argumentasjon.

Dette gjør kronikken til en aksjon, en premissleverandør for debatt. Dermed blir debattartikkelen som regel til en reaksjon. I flere redaksjoner skilles det ikke mellom kronikk og debatt – alt er uttrykk for ytringer eller meninger.

Noen ganger kan skillet riktignok være vanskelig og kunstig – noe som behandles grundig i boken, men poenget er at kronikken er noe annet og mer enn en debattartikkel.

Dersom dette kriteriet ikke opprettholdes, kan veien være kort – og fristende – til å sette på trykk klikkvennlige artikler fra sosiale medier som «overskriker» alt annet, for å bruke et uttrykk fra Ibsens «En folkefiende». Dr. Stockmann føler seg «overskriket» av folkemeningen til tross for at han formidler ny faktisk kunnskap.

Samfunnsdebatten taper

Det er ikke noe rimelig samsvar mellom den omfattende «nyhetsproduksjonen» på høyere utdanningsinstitusjoner og det som formidles i kronikk-form i de daglige nyhetsutbud.

De redaktørstyrte mediene synes i større grad å se til sosiale medier, mens akademia melder seg ut av det norske samfunnet med avhandlinger på engelsk.

Dette taper samfunnsdebatten på, og det er i ferd med å utvikle seg til et problem i den forstand at demokratiet fordrer en opplyst befolkning.