«Kom forfattere og kritikere, dere som profeterer med penner, og hold deres øyne åpne, for sjansen kommer ikke igjen.»

ESSAY: Kom, samle dere, folk, hvor enn dere ferdes, og innrøm at vannet rundt dere, vokser,

Nøytralitet finnes ikke. Selv ikke for en sakprosaforfatter som smykker seg med en tekstlig autoritet så lite begrunnet at det sjangler mer enn det jeg gjør i fylla, skriver forfatter og kritiker Sumaya Jirde Ali. Illustrasjon: Terje Tønnessen

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

for i et Morgenbladet-essay skriver forfatter Ivo de Figueiredo at «minoritetslitteraturen står i fare for å kneble den kritiske samtalen». Hovedpoenget er at det ikke er mulig å kritisere jegene skrevet av forfattere som i sine bøker skriver om marginalisering og diskriminering, om temaer som etnisitet, landbakgrunn, transnasjonal adopsjon til Norge, funksjonsvariasjon, og samisk kultur. Da fordi det nesten er umulig «å unngå følelsen av å tråkke på forfatteren».

Det er viktig å presisere at en slik bombastisk kategorisering som har som konsekvens at det utdefinerer en rekke stemmer, ikke er ny. Her til lands har vi en rekke historiske og samtidige kategorier som kvinnelitteratur, innvandreroman, skeiv litteratur osv. Ikke er det heller nytt at det er de skrivende og skapende som stemples som representanter for og fanebærere av ulike strømminger i samfunnet, strømminger intet individ alene, eller med flere, kan stå til ansvar for. Det er ikke nytt at kunstnere får skylden for det forteller- og forfatterstemmer, kritikere, og det den øvrige lesende befolkningen sier om kunstnernes litteratur,

for kom forfattere og kritikere, dere som profeterer med penner, og hold deres øyne åpne, for sjansen kommer ikke igjen,

for taler vi for tidlig, forblir vi stående der som vi er. Nemlig uten en samtale om de saksorienterte og skjønnlitterære universene jegene i forfatterskapene som trekkes frem befinner seg i. Forfatterskapene til Camara Lundestad Joof, Jan Grue, Brynjulf Jung Tjønn og Kathrine Nedregjord fortjener en saklig offentlig diskusjon, mottagelse og motstand som ikke faller ned i avgrunner der enkelte fortellerstemmer utdefineres fra det universelle på grunn av identitetsmarkører.

Grunnsteinene som verkene går i møte

Dette har skjedd før, og jeg har selv skrevet mye om det, og det fortsetter å skje, da og nå på grunn av sosiale, politiske og kulturelle strømninger som fremmer en idéverden som ikke evner å vurdere litteratur skrevet av noen andre enn Karl Ove Knausgård, som virkelighetslitteratur av allmenn interesse. Som en både bevisst og ubevisst språklig organisering av høy litterær kvalitet.

Som leser av essayet tror jeg at det er nevnte saftblanding som gjør at Figueiredo konkluderer med at forfatterne ikke klarer å holde ved sin legitimitet. For de ulike stemmene som det nærmest påstås at alle har et programerklært politisk utgangspunkt, og ikke et språklig orientert et, har ikke det. Dette vet jeg både som ei som har lest samtlige av de nevnte forfatterne, og som ei som kjenner sitt eget litterære prosjekt, for også jeg nevnes i essayet.

Det jeg vet at forfatterne faktisk gjør, er enkelt og samtidig så vanskelig, nemlig å skrive ut ifra sine egne private erfaringer som springer ut ifra at deres hverdager, liv, kropper og sinn blir politisert. Og mottagelsen av verkene er med på å forsterke de samme sosiale, politiske og kulturelle grunnsteinene som verkene går i møte, da enten om verkene omfavner eller avfeier de samme steinene.

Sine egne politiske briller og penn

Figueiredos essay vil jeg derfor påstå at er nok et bidrag til å utdefinere universelle, alminnelige private erfaringer med utgangspunkt i hans egne politiske briller og penn. For som alle vet: Nøytralitet finnes ikke. Selv ikke for en sakprosaforfatter som smykker seg med en tekstlig autoritet så lite begrunnet at det sjangler mer enn det jeg gjør i fylla,

for hjulene fortsetter å spinne, og ingen kan fortelle hvem, som navngir dem, for taperen i dag, er morgendagens vinner,

venn, for tidene, endrer seg, da bare ikke i dette essayet, for her står tiden stille, ja her forsøker tiden å spinne, spinne, spinnes bakover, bakover til Den gamle skolen, som Figueiredo et sted referer til. For forfatteren av essayet er ikke bare sakprosaforfatter og essayist: Han underviser, vel å merke, i skrivekunst. Som leser blir jeg tidlig introdusert for en stemme som taler ut ifra sine egne skriveregler, maninger, råd og tips til unge eller voksne, vordende stemmer på sporet av den kanskje, muligens, trolige sannsynlige forfatterdrømmen.

Og det er nettopp disse skrivereglene som er utgangspunkt for at skrivekunstlæreren skuer utover dagens litterære samtid, mens han ser lengtende tilbake på Den gamle skolen, og konstaterer at de nevnte forfatterne i essayet bare skriver minoritetslitteratur som han ikke finner verdig, eller verdige,

for stå ikke i døråpningen, blokker ikke gangen, for han som blir såret, vil være den som har stoppet opp,

for hvem er leseren Figueiredo på en side i essayet undervurderer, og på annen side skriver og tenker tannløse tanker på vegne av? Hvordan ser hun ut? I hvilket hjørne av verdenshavet befinner hun seg? Og finnes det virkelig ingen mellomstasjon? Ifølge læreren sjøl finnes det kun én måte å møte litteraturen til nevnte forfattere på. Med en krampaktig omsorg skrives det på vegne av den gjengse lesende kvinnen, og ifølge læreren har hun kun mulighet, når hun leser denne brede, varierende virkelighetslitteraturen, til å måtte «velge mellom å akseptere eller avvise alt».

Undervurderer den lesende befolkning

Jeg på min side er usikker på om det er tilfellet. Nei, på min side registrerer jeg her en undervurdering av den gjengse kvinnens evner til å spise litteratur som på grunnleggende sosioøkonomisk vis skiller seg ifra hennes egne erfaringer, samtidig som det universelle knyttet til makt, avmakt, ydmykelse og undertrykkelse, skjønnhet og nærhet, og anerkjennelse – det er mulig for lesere å tenke to tanker i hodet samtidig, kjenne på motstridende følelser som får henne til å ville nærme seg en forteller samtidig som hun forkaster det samme ønsket etter å ha lest bare noen få boksider til.

Og ikke bare undervurderer Figueiredo den lesende befolkningen: Han undergraver også etablerte forfatteres evne til å ta til seg kritikk knyttet til deres konvertering av erfart og levd hverdag og liv til litteratur. Det gjør han når han skriver at han mellom «de mange og rystende anekdotene om trakassering (finnes) ingen rom som tillater meg å fremføre en kritikk som ikke oppleves som ufølsom overfor forfatterne».

En klar innskytelse til hans eget poeng, altså at dette unektelig er og forblir hans problem som lesende, skrivende og selvstendig tenkende menneske, svarer læreren nei, nei, det er slettes ikke hans personlige og/eller eventuelle politiske problem, men tekstens, altså forfatternes problem. For læreren er jo ikke her for å bli forelest til, men for å utdanne andre.

Læreren bak forelesningen ingen bad om

Problemet slik jeg ser det, utover det rent snobbete og arrogante i tonen, er hvordan dette ser ut til å også undervurdere forfatterne av virkelighetslitteraturen som ifølge læreren er autoritær. Og det, akkurat det mener jeg er godt gjort å gjøre: Å møte mennesker som skriver om deres mange møter med blant annet infantilisering ved å infantilisere dem.

Videre er det og interessant at det her følger en forutsigbar avfeining av begrepet som blant annet jeg har brukt i min seneste utgivelse, et begrep som terminologisk og forskningsmessig sett sikter til en gitt ideologi, ikke hudtone, altså «hvithet» – læreren bak forelesningen ingen bad om, men som flere samtidig blir forsøkt lenket fast til, er nemlig kritisk til ovennevnte begrep. Det underholdende er at det påstår han å være samtidig som han selv, i samme tekst, bruker et begrep som utelukkende sikter til hudtone: «Dunhvite»,

for kom mødre og fedre, i det langstrakte, fjordete, selv våre berg og dalbaner ligner på daler-land, kom, kom og hør, det interessante i det intellektuelt late, for nå må jeg nesten slynge en sang om Figueiredo’s litterære tunnelsyn hva angår rasisme. Uenighet knyttet til diskusjon, begrepsbruk og veldokumentert politisk, kulturell, psykologisk, fenomenologisk, psykisk og emosjonell forskning, er en ting.

Forfatter og kritiker Sumaya Jirde Ali mener selv hun skriver virkelighetslitteratur. Foto: Lina Hindrum

Poesiens evne til å overskride skillelinjer

En annen er å på overskridende vis å utdefinere en litterær gjenkjennelse så til de grader globalt og nasjonalt dokumentert og etablert, slik Figueiredo gjør når han omtaler Brynjulf Jung Tjønns dikt om rasisme. At et individ ikke evner å se det mellommenneskelige båndet som finnes mellom ulike minoriteter, er også et annet moment.

Men det sentrale er jo det å være sakprosaforfatter som selv etablerer autoritet med utgangspunkt i sine egne saklige bidrag til norsk litteraturoffentlighet – at en slik skrivende, tenkende penn ikke ser ut til å se eller å forstå poesiens evne til å overskride menneskeskapte skillelinjer som hudtone, ja, nei, det er jo mildt sagt underlig.

Tjønns dikt om Arve Beheim Karlsen er, ifølge meg – studenten – ikke en «klar overskridelse av jegets mandat». Videre er jeg nysgjerrig på hva som egentlig menes med: « ... og hans selvbilde som asiatisk nordmann merkelig uforløst». Det håper jeg skrivekunstlæreren kan utdype, og begrunne til studenten. For slik det står, fremstår det temmelig grunnløst, anklagende, sint, ja til og med autoritært,

for din gamle vei forfaller, raskt, vennligst, samle deg og ditt, raskt, for rasisme, tro det eller ei, forstås og erfares ulikt. Der den ene mangler toleransevindu har den neste åpne armer som omfavner samme ubehaget. Det er helt i orden, da det vitner om de mange ulike forsvars- og overlevelsesstrategiene som finnes, og som avslører det alle burde vite: At mennesket er ett, men allikevel så mangt.

Sanser ut ifra sin egen navle

Det som derimot ikke er greit, er å belære andre om hvordan de kan eller ikke kan reagere og prosessere ubehag, og det gjør Ivo de Figueiredo på en måte jeg gjenkjenner som mobbende i essayet mot poeten Brynjulf Jung Tjønn når han skriver: «kom an, mann, du er over førti år, get over it»,

Det jeg sitter igjen med etter endt lesning av Figueiredo, er en innsnevrende, belærende lærermaning som utelukkende tenker, føler og sanser ut ifra sin egen navle, samtidig som alt som kommer fra det samme runde, lille hjørnet presenteres som noe allment viktig og riktig.

Det jeg sitter igjen med, da etter å ha vært uenig i premisset om at samtlige av forfatterne som trekkes frem, må skille det som det forskningsmessig er bevist at ikke er mulig å skille, nemlig det private fra det politiske og motsatt, er at Figuereido i sin posisjonering ser ut til å projisere. For hvis ikke dette essayet er såkalt minoritetslitteratur, så vet jeg ikke hva som er. Heldigvis, for studenten har det seg slik at tidene, endrer seg.