Kristendommen har frigjort seg fra tradisjonelle offerritualer

GJESTEKOMMENTAR: Å ofre til guddommer og makter virker som en dyptliggende menneskelig drift. Hva bunner den i? Og hva har det med påsken å gjøre?

Påsken handler om at Gud ofrer seg til menneskene i stedet for at menneskene ofrer til Gud, skriver Jørg Arne Jørgensen. Foto: Berit Roald / NTB

Offeret er et av de mest typiske trekkene ved religion, noe religionshistorien viser til fulle. Alt fra blodige ofre av dyr (og mennesker!), til intrikate ritualer med offersubstanser med avansert symbolikk. Hvor kommer denne drivkraften fra, til å gi bort, ja, spolere noe med stor verdi? Å gi til noe helt ukjent?

Hvem skal man takke?

Kanskje er det en slags grunnleggende takknemlighet som ligger til grunn. For at vi fins, at vi lever på en klode som opprettholder oss, at vi har våre nære og kjære og så videre. Men hvem skal man takke? Eller hva? En intuisjon er at det er en eller flere høyere makter alt dette stammer fra, en skaper, en opprettholder, en velgjører. Som man har behov for takke.

Men det er nok bare én av forklaringene. I mange av de gamle religionene som var basert på offerkultus, virker offeret mer som en formell transaksjon. Et gavebytte. Som romerne sa: do, ut des – jeg gir for at jeg skal få noe igjen.

Blant de mest utarbeidede offerkultene er de eldgamle vediske ritualene i det gamle India. Det vediske folket er det eldgamle brødrefolket til europeiske folkeslag, som vandret inn i India for 3–4000 år siden. Religionsutøvelsen dreide seg i stor grad om presteklassens forseggjorte og ofte langvarige offerritualer. Det var noe mekanisk over det hele, selv om det selvsagt var en måte å hedre gudene og maktene på, virket det som det handlet mindre om følelser overfor dem, enn om at ritualet skulle utføres perfekt ned til minste detalj. Alle offersubstanser, klaret smør, korn, kjøtt osv. skulle i offerilden på helt korrekt tidspunkt, og ikke en stavelse i de lange sanskrit-hymnene måtte uttales feil. Da virket ikke offeret. Og poenget med offeret var å få verden til å fungere. Intet mindre enn kosmos’ opprettholdelse og balanse. Offeret var prestenes hemmelige drivkraft bak verden. For en makt de måtte oppleve at de satt på!

Handling før forståelse

En merkelig ting med offer er at det virker som at handlinger kommer før intellektuell forståelse. For eksempel viser de vediske tekstene en utvikling der de eldste tekstene dreier seg om offerritualets handlinger – intellektuelle spekulasjoner om hva offeret betyr dukker først opp mange hundre år senere. Det minner om Jordan Petersons tanker (ja, jeg mener fortsatt at når det gjelder religiøsitet, er det interessante ting derfra) om at offeret kan ses på som en intuitiv ritualisering av vår allmennmenneskelige erfaring om vi er nødt til å ofre noe verdifullt i øyeblikket for å oppnå noe bedre i framtiden. For eksempel «ofrer» vi vår dyrebare fritid for å lese til eksamen, for å få en god jobb i framtida.

Religionshistorien ser også ut til å ha en viss tendens, fra blodige til mer symbolske og forfinede offer. I India ser vi at Buddha og den framvoksende bevegelsen av asketer kommer med nye idealer. Alle levende vesener har rett på liv, vi er bundet sammen i et fellesskap, fanget i den samme sirkel av gjenfødsler. Dermed framstår prestenes blodige offer i et annet lys, som vold mot våre medskapninger, og erstattes med de vegetariske.

Etter hvert blir mer spontane og emosjonelt baserte ofre vanlige. Det viktigste offerritualet for hinduer i dag, puja, er noe folk flest driver med i det daglige, i motsetning til prestenes avanserte ritualer. Røkelse, blomster, frukt og søtsaker foræres til gudestatuen eller gudebildet i enkle ritualer i tempelet eller hjemmet.

Men tendensen til mer symbolske og forfinede ofre gjelder ikke bare India. Vi som har levd en stund og har fått bibelfortellingene inn fra barnsben av, husker at bibelhistorien er full av offer. Allerede i første Mosebok kan vi lese at Gud var mer fornøyd med Abels kjøtt-offer enn broren Kains korn-offer. Ingen veganer-Gud der altså! Eller kanskje det hinter til israelittene selv som var gjetere, ikke bofaste åkerbrukere? Uansett – historiens første brodermord ble resultatet.

Senere valgte Gud ut Abraham og lovet at han skulle bli stamfar til et stort folk. Men da Abraham endelig fikk sin etterlengtede sønn, Isak, påla Gud at gutten skulle ofres. Drepes og brennes på bål. Men Gud stoppet det like før kniven skulle kjøres i Isak. En merkelig brutal og uforståelig fortelling. Men i kristen kontekst er det lett å lese den som et frampek til det som skulle komme.

Påsken som invertert offer

Og her er vi ved påsken – en høytid hvor offeret er i sentrum. På Jesu tid var påsken jødenes viktigste høytid, der prestene ofret lammet i tempelet i Jerusalem. Men i denne spesielle påsken rundt år 30 drar dramaet seg til rundt den politiske og religiøse oppvigleren Jesus, som har reist inn til byen med et følge av tilhengere fra utkanten Galilea. Det ender med at han blir dømt og korsfestet. Guds offerlam, en parallell til jødenes offerlam.

Slik sett skiller kristendommen seg fra de tidligere nevnte offerreligionene. Det er noe så særegent som at Gud ofrer til menneskene, i stedet for at menneskene ofrer til Gud. Og det som et sonoffer for å rette opp i menneskenes egne feil. Slik blir korsfestelsen offeret som skulle ende alle ofre. En ny pakt mellom menneskene, et nytt testamente.

Og kristendommen er da fri fra tradisjonelle offerritualer. Men det mest sentrale sakramentet, nattverden, er et minne og en reaktualisering av Kristus som det inverterte offeret. Her spiser deltakerne kjøttet og drikker blodet til Guds lam som ble ofret for menneskeheten. I sin symbolske form: brødet som kroppen, vinen som blodet.

• Jørg Arne Jørgensens gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer