Kutt i idretten er å spare seg til fattigdom

DEBATT: Stavanger står foran en krevende økonomisk tid. Kommunedirektørens foreslår omfattende kutt – også i støtten til idrett og frivillighet. Riktignok er kuttene noe mindre enn i tidligere forslag, men beskjeden er den samme: alle må bidra. Mitt spørsmål er: må de det?

Når kommunen investerer i frivilligheten, så investerer den i løsninger – ikke utgifter, skriver Svein Helge Liknes.

Det er forståelig at kommunen må prioritere hardt, men spørsmålet vi bør stille oss er: Bør det virkelig kuttes i det som faktisk hjelper oss med å løse dagens og fremtidens samfunnsoppgaver – og som gir oss mest igjen for hver krone investert?

Jeg er glad for å jobbe i en robust organisasjon og fotballklubb som Viking. Vi har gode samarbeidspartnere, solid økonomi, kompetente kollegaer – og et lag som for tiden vinner flere kamper enn vi taper. Vi som jobber på Lyse Arena har det fint om dagen.

Men det er ikke oss jeg er bekymret for. Det er alle våre samarbeidsklubber, idrettslag og frivillige organisasjoner rundt oss – alle de som skaper miljøer der barn, ungdom og voksne finner fellesskap, mestring og tilhørighet.

Frivilligheten gjør mer enn vi betaler for

Frivillige organisasjoner og idrettslag utfører i praksis oppgaver som ellers ville vært kommunens ansvar: folkehelse, integrering, inkludering og forebygging av utenforskap. Som forsker Lars Ueland Kobro har påpekt: «I samskaping er brukerne av tjenestene en sentral og aktiv part. Frivillige, pårørende og medborgere skaper verdi sammen med det offentlige.»

Det betyr at når kommunen investerer i frivilligheten, så investerer den i løsninger – ikke utgifter. Tall fra SSB viser at frivillig sektor i 2023 bidro med verdier tilsvarende om lag 107 milliarder kroner i Norge. For hver offentlig krone som investeres, skapes det verdier mange ganger tilbake. Med andre ord: Stavanger kommunes investeringer i idrett og frivillighet gir den beste avkastningen – både på kort og lang sikt.

Idretten trekker også næringslivet med

Jeg vil minne våre folkevalgte på at idretten også utløser store penger fra næringslivet som investerer i samfunnsbygging. Slik legger idretten og frivillig sektor til rette for en verdifull samskapingseffekt. Samskapingseffekten skjer først og fremst – og ikke minst best – gjennom likeverdige partnerskap på tvers av sektorer, hvor offentlige, private og frivillige aktører sammen skaper løsninger med mennesket i sentrum.

Kommunen må passe seg for ikke å bli en gratispassasjer som potensielt begrenser denne samskapingseffekten. Risikoen er at vi mister både næringslivspartnere og kompetente ansatte i frivillig sektor – mennesker som iherdig jobber for å skape gode tilbud for barn og unge.

Kutter vi nå, betaler vi dobbelt senere

Når barn og unge risikerer å falle utenfor fordi kontingenter økes eller tilbud reduseres, mister vi mer enn fotballspillere. Vi mister fellesskap, trygghet, sosial kapital – og i verste fall mennesker. Konsekvensene for kommunen blir på sikt økte kostnader innen lovpålagte helse- og sosialtjenester, som psykisk helse, rusbehandling og arbeidsrettet oppfølging. Dersom de varslede utfordringene i offentlige tjenester slår til, står vi i fare for å svikte barn og unge to ganger: først når de mister muligheten til å delta, og deretter når de som voksne trenger hjelp for å komme tilbake i fellesskapet.

En oppfordring til politikerne

Jeg forstår at Stavanger må omstille. Men jeg håper og tror politikerne ser at idretten og frivilligheten er en viktig del av løsningen. Hva om vi sluttet å snakke om «støtteordninger» – og heller begynte å snakke om investeringsordninger? For det er nettopp det det er: en investering som gir svært god avkastning. Å kutte her er å spare seg til fattigdom. For hver krone som tas bort fra idretten i dag, må det investeres mange ganger mer i fremtidige tjenester. La oss heller bygge videre på det som virker – fellesskap, frivillighet og aktivitet. Det er ikke bare bra for byen. Det er god økonomi.